Kartlegging av natur
På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det gjennomført kartlegging av både vilt, rødlistearter og naturtyper i alle kommuner i Innlandet. I de senere årene er det gjennomført mange ulike kartleggingsprosjekter, både for arter og naturtyper, for å forbedre de første registreringene som ble gjort eller for å supplere disse.
Naturtypekartlegging
Kartlegging av naturtyper kom i gang i 1999, og var en direkte oppfølging av St. meld. nr. 58 (1996-1997) om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Her gikk det fram at "Alle landets kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet på kommunens areal i løpet av år 2003." Selv om dette målet ble nedjustert i ettertid har alle kommuner i både Hedmark og Oppland gjennomført denne førstegangs kartleggingen, og i tillegg er det gjennomført supplerende kartlegging i mange kommuner de senere årene.
Naturtypekartlegging før 2015
Kartleggingen av naturtyper foregikk fram til 2015 (og i en overgangsfase fram til 2020) etter DN håndbok 13 ("kartleggingshåndboka"). Store deler av naturtyperegistreringene i Naturbase i dag er kartlagt etter denne metodikken. Håndboka ble revidert flere ganger (senest i 2014), men har hele tiden vært basert på et utvalg naturtyper som regnes som særlig viktig for forvaltningen. Det er kun naturtypene definert i håndboka som er kartlagt i felt, fordi det er disse som regnes for å ha stor verdi for naturmangfoldet. Håndboka inneholder også et sett med verdisettingskriterier for hver enkelt naturtype, og med bakgrunn i disse ble det gjort en vurdering av hvor verdifullt et område er i naturmangfoldsammenheng. Verdikategoriene i DN håndbok 13 er nasjonalt viktige områder (A-verdi), regionalt viktig områder (B-verdi) og lokalt viktige områder (C-verdi).
Naturtypekartlegging etter 2015
I 2015 ble det bestem at all naturtypekartlegging skal skje etter metodikken Natur i Norge (NiN). NiN er et type- og beskrivelsessystem som skal kunne brukes for å kartlegge all variasjon i naturen og har ingen verdisettingskriterier, da det kun er et system for klassifisering og inndeling av natur.
Miljødirektoratet har siden 2015 arbeidet med en kartleggingsinstruks som bygger på NiN-systemet som metode, men som likevel er tilpasset forvaltningens behov for å få oversikt over særlig viktige naturtyper. Dette har resultert i "Miljødirektoratets kartleggingsinstruks" som definerer 111 naturtyper som er særlig verdifulle for naturmangfold. Det er disse naturtypene som kartlegges i felt.
Miljødirektoratet har også utarbeidet et nytt system for klassifisering av de nye naturtyperegistreringene. Denne klassifiseringen tar for seg økologisk lokalitetskvalitet, og er delt inn i fem kategorier (svært høy kvalitet, høy kvalitet, moderat kvalitet, lav kvalitet, svært lav kvalitet, ikke kvalitetsvurdert). Man har altså gått bort fra det tidligere verdisettingssystemet med A-, B- og C- lokaliteter. Hvilken verdi den enkelte naturtypelokalitet har i forvaltningssammenheng er det opp til forvaltningen selv å avgjøre, basert på de opplysningene man har om lokalitetskvalitet og andre parametre registrert i kartleggingen. Det er bl.a. publisert et nytt innsigelsesrundskriv som beskriver hvilken betydning naturtyper med ulik lokaliteskvalitet får i plansammenheng.
Alle naturtyperegistreringer, både kartlagt etter DN håndbok 13 og etter Miljødirektoratets kartleggingsinstruks gjøres tilgjengelig i Naturbase.
Kartlegging av arter
Alle kommuner gjennomførte en viltkartlegging på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Data fra disse kartleggingene er tilgjengelige i Naturbase, og noe ligger også lagret i Artskart. Rødlistearter er i mange år registrert i forbindelse med naturtypekartleggingsprosjekter, og det er også de senere årene gjennomført flere minder kartleggingsprosjekter med fokus på enkeltarter.