Statsforvalterens oppdrag er å vurdere om oppdrettsanlegget kan komme i konflikt med regionale og nasjonale interesser. Konflikter knyttet til friluftsliv, naturvern, vilt og fiskeinteresser står sentralt i Statsforvalterens vurdering. Et vilkår for å få tillatelse til å drive fiskeoppdrett, er at det også blir gitt utslippstillatelse etter forurensningsloven. Det er Statsforvalteren som gir slike utslippstillatelser. Det blir også stilt krav til avfallshåndtering og kjemikaliebruk.
Fylkeskommunen har tildelingsmyndigheten og koordineringsansvaret for søknader om akvakulturtillatelser. Fylkeskommunen tar den endelige beslutningen, og gir tillatelse til å drive fiskeoppdrett.
Akvakultur i Nordland
Nordland er sammen med Vestland det største oppdrettsfylket i Norge. Med en langstrakt kyst er fylket godt egnet til fiskeoppdrett. Utviklingen i Nordland har gått mot større lokaliteter i mer værharde kystområder. Det er fremdeles laks det produseres mest av i Nordland selv om man har en økende mengde søknader om etablering av torskeanlegg og en liten produksjon av regnbueørret, skjell og noen andre marine arter.
Hva er akvakultur
Akvakultur omfatter oppdrett og dyrking av alle slags organismer i vann. Havbruk er akvakultur som foregår i havvann. Fiskeoppdrett, skalldyroppdrett og tang- og taredyrking i sjøvann er ulike former for havbruk.
Havbruk står for om lag 48 % av verdens akvakulturproduksjon målt etter vekt, hvorav det meste (92 %) foregår i Asia (tall fra 2021, kilde: Store norske leksikon).
Fiskeoppdrett, slik som oppdrett av laksefisk torsk og kveite, samt rensefisk til bruk i lakseoppdrett, står for 99,9 % av alt norsk havbruk. I utlandet er fiskeoppdrett bare en liten andel av den totale havbruksproduksjonen. På verdensbasis består havbruk av 57 % tang og tare, 33 % bløtdyr og krepsdyr, og 9 % fisk, mens oppdrett av laksefisker står for kun 5 % av havbruk globalt (tall fra 2021).
I Norge er havbruk en stor eksportnæring med en omsetning på mer enn 65 milliarder kroner per år. Det aller meste av dette er oppdrettslaks (tall fra 2021, kilde: Store norske leksikon).
Siden havbruk kan foregå både i havet og på land (med saltvann pumpet opp fra havet) mener noen at ordet er ukurant. I lakseoppdrett lever fisken den første livsfasen i ferskvann (settefisk). Begreper som akvakultur eller oppdrett foretrekkes derfor av fagpersoner.
Etablering av et akvakulturanlegg
For å drive oppdrettsvirksomhet må du ha offentlig tillatelse, og det stilles strenge krav til blant annet tekniske innretninger og fiskehelse. Fylkeskommunene har fått delegert ansvaret for å avgjøre akvakultursøknader etter akvakulturloven. Fylkeskommunen kontrollerer søknader og sender søknadene videre til relevante sektormyndigheter og lokaliseringskommunen.
Statsforvalterens oppdrag er å vurdere om oppdrettsanlegget kan komme i konflikt med regionale og nasjonale interesser. Konflikter knyttet til sårbare arter og naturtyper står sentralt i Statsforvalterens vurdering. Et vilkår for å få tillatelse til å drive fiskeoppdrett, er at det også blir gitt utslippstillatelse etter forurensningsloven. Det er Statsforvalteren som gir slike utslippstillatelser. Det blir også stilt krav til avfallshåndtering og kjemikaliebruk.
Dersom Kystverket, Mattilsynet eller Statsforvalteren avslår en etableringssøknad, kan det ikke gis tillatelse (konsesjon) etter akvakulturloven. Det kan heller ikke gis tillatelse i strid med vedtatte planer, vernetiltak, plan og bygningsloven eller kulturminneloven.
Tillatelse til å drive oppdrett på en bestemt lokalitet gis etter søknad for hvert enkelt anlegg (lokalitet).
Roller og ansvar
Kommunene planlegger med hjemmel i plan- og bygningsloven bruken av kystsonen. De har videre ansvar for saksbehandling etter samme lov, og vil i sin saksbehandling av etableringssøknader sjekke om søknaden er i henhold til kommunens kystsoneplan og konkludere med en fraråding eller anbefaling etter at kommunale utvalg (fritids-, helse-, kultur-, og næringsutvalg mv.) har avgitt uttalelser. Kommunen oversender også protester, brev fra naboer, berørte grunneiere og andre. Kommunene kan fatte vedtak om dispensasjon og slike vedtak kan påklages også av statlige myndigheter og fylkeskommunen, til Statsforvalteren. Sektormyndighetene er i noe varierende grad involvert i den kommunale planleggingsprosessen.
Kystverkets regionkontor avgjør søknader om anleggslokalisering etter havne- og farvannsloven. De gir sektortillatelser og henvisninger til alminnelig sjøferdsel i området, viktige farleier og definerte sektorer i forhold til fyr og andre sjømerker.
Mattilsynets oppgave ved behandling av søknader er å vurdere anlegget og lokaliseringens egnethet ut fra hensyn til fiskehelse og fiskevelferd. Blant annet vurderer de faren for smittespredning til og fra anlegget. Faktorer som innvirker på smitterisikoen er strømforhold, avstand til vassdrag, vandringsruter for villfisk, avstand til andre anlegg/annen akvakulturrelatert virksomhet, topografi, geografi, driftsform, produksjonsform og dessuten produksjonsomfang.
Fiskeridirektoratets regionkontor avgir uttalelse om tradisjonelle fiskeriinteresser, som viktige gyte-, oppvekst- og beiteområder for en rekke fangstbare arter som torsk, sei, hyse, kveite, reker, krabbe m.v. Fiskeridirektoratet sentralt er klageorgan for førsteinstansvedtak som blir fattet av fylkeskommunene etter akvakulturloven.
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har forvaltningsansvar etter vannressursloven. Etablering eller utvidelse av anlegg som tar inn vann fra ferskvannskilder (landbaserte), er tiltak som krever avklaring i forhold til vannressursloven. Eksempler på dette er akvakulturanlegg etter akvakulturloven, eller kultiveringsanlegg etter lakse- og innlandsfiskloven.
Statsforvalteren avgjør etableringssøknader etter forurensningsloven, og avgir uttalelse etter naturmangfoldloven, friluftsloven og laks- og innlandsfiskeloven. De gir utslippstillatelse med eventuelle særvilkår ut fra opplysninger om lokalitetens egnethet ut fra bunntopografi og resipientundersøkelser, og omtaler vedtatte og foreslåtte verneområder, biologisk mangfold, avstand til lakseførende vassdrag, truede arter i området mv. Statsforvalteren kan på dette grunnlag fraråde etablering av akvakultur.
Statsforvalteren fører også tilsyn på akvakulturanleggene i Nordland.
Miljødirektoratet
Statsforvalterens myndighet etter forurensningsloven følger fylkesgrensene og strekker seg ut til 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen. Utenfor dette området er Miljødirektoratet forurensningsmyndighet for akvakultur, og er den som vurderer eventuelle søknader om tillatelse.
Miljødirektoratet er også myndighet for etablering eller utvidelse av oppdrettsanlegg for krepsdyr (f.eks. rur) og andre marine arter (blant annet sjøpung, kråkeboller, mv.). Miljødirektoratet har mulighet til å delegere myndigheten til å behandle innkomne søknader til Statsforvalteren slik det er gjort for fisk, skalldyr og makroalger, jf. Rundskriv T-3/12.
Dersom Statsforvalterens sitt vedtak blir påklaget så er det Miljødirektoratet som behandler klagen.
Saksgang og tidsfrister
Når fylkeskommunen mottar komplette søknader om etablering eller utvidelser av eksisterende akvakulturanlegg, sender de søknadene ut på høring til kommunen.
Først må søknaden kunngjøres offentlig og sendes på høring før den kan behandles av sektoretatene. Med høring menes at søknaden legges ut til offentlig ettersyn slik at befolkningen kan komme med innspill til søknaden. Alle kan gi et innspill til en høring, både grunneiere i nærområdet, interesseorganisasjoner som f.eks. Naturvernforbundet eller fiskarlag, eller enkeltpersoner med andre interesser.
Når høringsperioden er over og kommunen har gitt sin uttalelse, sendes søknaden ut til behandling til alle sektormyndighetene (Kystverket, Mattilsynet, Fiskeridirektoratets regionkontor, Norges vassdrags- og energidirektorat og Statsforvalteren). Alle sektormyndighetene vurderer og behandler så søknadene etter sitt ansvarsområde (se over under Roller og ansvar).
Saksgang og tidsfrister er beskrevet i Forskrift om samordning og tidsfrister i behandling av akvakultursøknader.
