Fremmede skadelige arter

I Nordland er det totalt registrert 206 fremmede arter (kilde: Artsdatabanken), hvorav 52 i kategorien «svært høy økologisk risiko». I tillegg har vi 24 arter i kategorien "høy risiko" og 31 arter med "potensielt høy risiko". Det er Artsdatabanken som har vurdert risikoen for fremmede arter i Norge (se «Fremmedartslista 2018"). I 2007 lanserte Artsdatabanken den første offisielle Svartelista, som bestod av de fremmede artene med høyest økologisk risiko (kategoriene «svært høy risiko» og «høy risiko»). I 2018 er begrepet svarteliste tatt bort og man snakker i stedet om fremmedartslista som utgjør alle fremmede arter som er vurdert i Norge.

Statsforvalteren prioriterer bekjemping av noen utvalgte arter i kategorien "svært høy risiko". I Nordland utgjør dette 52 arter, hvorav 43 av disse er karplanter. Informasjon om hvordan de enkelte artene skal bekjempes ligger i høyremargen.

Statsforvalteren mottar årlig midler fra Miljødirektoratet for å kartlegge og bekjempe fremmede arter i og i nærheten av trua naturverdier. I tillegg bekjemper vi fremmede arter i verneområdene. 

Karplanter

Kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum) og Tromsøpalme (H. persicum) er to arter i skjermplantefamilien som begge ble innført fra Vest-Asia som prydplanter på 1800-tallet. Kjempebjørnekjeks ble introduser til Europa på begynnelsen av 1800-tallet og første registrerte etablering var på Holmestrand i 1922. Siden har den spredt seg til størsteparten av landet, foreløpig med unntak av Finnmark. Tromsøpalmen ble først introdusert til Nord-Norge på 1830-tallet og er nå et vanlig syn helt ned til Trondheim. Både kjempebjørnekjeks og tromsøpalme kan etablere store bestander som endrer vegetasjonens struktur og fortrenger de arter som finnes naturlig på stedet. Artene er dessuten helseskadelige og kjempebjørnekjeksen anses som en pest-art i en rekke andre europeiske land.

Parkslirekne (Reynoutria japonica) er en 1-2,5 m høy, flerårig urt (staude) fra Øst-Asia, hovedsakelig fra Japan. Arten kom til Europa i 1825 da den ble importert som prydplante. Til Norge kom den muligens i 1860-70-årene og ble bl.a. spredt gjennom F.C. Schübelers hageplanteforsøk til nordre Nordland. Planten trives på nesten all slags mark og kan i løpet av få år danne store bestander som fortrenger hjemlige arter. Det enorme strøfallet endrer også jordsmonnets struktur og sammensenting. Den viktigste spredningen skjer med fragmentering av jordstengler som spres med folks aktivitet og trolig med rennende vann og havstrømmer. 

Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) er en ettårig, ca 1,5 m høy urt som opprinnelig kommer fra Himalaya. Den ble importert til England i 1839 som prydplante og ble brukt i F.C. Schübelers forsøksplantinger i Norge i 1870-80-årene. Kjempespringfrø vokster helst på relativt næringsrik, fuktig jord. Den kan danne svært tette bestander som skygger ut og fortrenger stedegne arter. Arten har hovedsakelig spredd seg fra hager, men funn ved møller kan skyldes forurending med importert korn og annet innført plantemateriale. Arten spres ved hjelp av frø som kan slynges opptil 6-7m avgårde.

Hagelupin (Lupinus polyphyllus) er en vel 1m høy, flerårig urt (staude) som formerer seg med frø. Planten kan også spres med biter av jordstengler. På røttene utvikles bakterieknoller som fikserer nitrogen. Arten kommer fra vestlige Nord-Amerika og ble introdusert til Europa i 1826 som prydplante. Den ble første gang dokumentert forvillet i 1913 (i Hedmark, Åsnes, langs jernbanelinjen) og den var da trolig allerede godt etablert. I senere tid er den sådd ut for å stabilisere jordmasser langs veier og jernbaner, der trafikken har bidratt til å spre den videre. Den har også i stigende grad spredt seg ut fra mange hager og på 1980-tallet nærmest eksploderte spredningen seg. Hagelupin finnes nå overalt i landet. De nitrogenfikserende knollene på røttene bidrar til kraftige endringer i jordsmonnet og konkurrerer dermed ut de naturlige artene på stedet.

Rynkerose (Rosa rugosa) er en 1-2m høy busk med frøformering og saftige frukter (nyper). Arten kommer opprinnelig fra Øst-Asia, og ble ført inn til Europa tidlig på 1800-tallet for å pryde hager og effektivt stabilisere sanddyner. I Norge har den også vært hyppig brukt i beplantninger langs vei og jernbane og i offentlige parker og anlegg. Rynkerosen har etter hvert spredt seg ut i naturlige omgivelser og klarer seg nå på egen hånd i ville plantesamfunn i store deler av Nord-Europa. Den danner omfattende bestander ved hjelp av krypende jordstengler og blir også spredt ved at folk graver opp overskuddsmateriale i hager og dumper det i naturen. Fruktene spres med fugl og havstrømmer. I løpet av knappe 50 år har rynkerosen spredt seg kraftig langs kysten av Sør- og Midt-Norge. Arten er meget hardfør og kan på få år danne store bestander som fortrenger andre arter som lever naturlig på stedet.  Den er spesielt risikabel på havstrender og er i særlig rask spredning langs kysten fra svenskegrensa og til Nordland, ikke minst i kystnære verneområder. Rynkerosen er også blitt et problem for ferdsel, friluftsliv og badeliv. Arten ble første gang funnet i alle fylker i 2012 (første funn i Finnmark, på en havstrand i Altafjorden). I norsk svarteliste 2012 regnes rynkerosen som en av de fremmede artene som utgjør den største trusselen mot landets naturmangfold. Det er laget en nasjonal handlingsplan mot rynkerose.

Legepestrot (Petasites hybridus) og japanpestrot (Petasites japonicus subsp. giganteus) er vel 0,5 meter høye, flerårige urter (staudeer) som formerer seg ekstremt effektivt med klonal vekst med jordstengler. De blomstrer om våren, for deretter å utvikle 1 meter breie blader. Legepestrot kommer fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Det er usikkert akkurat når den kom til Norge, men den har i flere land blitt dyrket som medisinplante siden middelalderen. I tillegg kom det legepestrot med i en import av frukttrær til Trondheim i 1882. Det er også usikkert når japanpestrot kom til Norge, men det kan tyde på at den ble opprinnelig plantet i 1882. Artene etablerer seg helst på relativt dyp, næringsrik og frisk jord, som er områder der en ofte finner sjeldne og sårbare arter. Den har dermed stor negativ økologisk effekt da den danner en tett bestand og fortrenger alle andre urter på området. Spredningen utenfor bestanden er avhengig av spredning ved at biter av jordstengler følger med redskaper, hageavfall eller jordmasser.

Fremmede treslag

Sitkagran (Picea sitchensis) og lutzgran (Picea x lutzii) er de viktigste utplantede utenlandske treslagene i Norge med en produksjonsmessig og økonomisk sentral plass i kystskogbruket. Sitkagran og lutzgran behandles samlet i risikovurderingene, med disse begrunnelse. Sitkagran vokser naturlig langs vestkysten av USA og Canada, og utbredelsen strekker seg i et belte fra California i sør til Alaska i nord. Lutzgran er en hybrid mellom sitkagran og kvitgran (Picea glauca) og finnes naturlig innen et snevert område der foreldreartene møtes i det nordvestlige Nord-Amerika, hovedsakelig i Sør-Alaska, sørlige Yukon Territory og nordlige British Columbia. Sitkagran er spesielt tilpasset kystklima med vind, mye nedbør og milde vintre, og har derfor i all hovedsak blitt plantet langs kysten i leplantinger. Lutzgran har opprinnelig en noe mer nordlig og kontinental utvbredelse enn sitkagran, men blir også plantet langs kysten for dens høye vind- og salttoleranse. Artene finnes i store deler av Nordland, da særlig langs kysten. Treslagene evner å spre seg ut av plantede bestander og til omkringliggende natur, og det brukes årlig store ressurser på å fjerne både plantede og spredde bestander av sitkagran og lutzgran fra verneområder. Langs store deler av kysten har treslagene stedvis forandret tidligere åpne landskap til tett skog, særlig på Vestlandet har treslaga også vist seg å ha gode spredningsegenskaper og spredd seg ut av de plantede områdene. Blant annet viser sitkagran og lutzgran spredning til den truede naturtypen kystlynghei. Mer informasjon om treslagenen her.

Platanlønn (Acer pseudoplatanus) har sin naturlige utbredelse i Sør- og Mellom-Europa og ble innført som prydtre til Norge rundt 1750. Den er forvillet i alle fylker nord til Nordland og har ellers spredte forekomster i Vesterålen og Sør-Troms. I vestnorske kyst- og fjordstrøk er den blitt en sterk konkurrent til edelløvskog. Den er skyggetålende, har lav frømodningsalder (10-15år), stor frøproduksjon, er selvbestøvende og sprer seg lett til områder som er preget av forstyrrelser. I Nordland har arten spredd seg fra hager og finnes nesten overalt i fylket.

Pattedyr

Mink (Neovison vison) ble innført til landet på 1920-tallet for pelsdyrfarming. Etter å ha rømt og blitt sluppet ut er minken nå etablert i naturen med livskraftige bestander i alle deler av fastlandet. Mink er en fremmed skadelig art i Europa og i Norge, på grunn av minken har bestandene av flere andre arter gått ned. På grunnlag av enkeltobservasjoner er det vist at nylig rømt mink kan gjøre skade i f.eks. hønsehus og på kolonihekkende sjøfugler og redusere ørretbestanden i elver og bekker. Særlig sjøfugl som hekker på bakken er utsatt for mink.

Mårhund (Nyctereutes procyonoides) tilhører en egen slekt av hundefamilien og hører naturlig hjemme i Øst-Asia. Den ble satt ut i den europeiske delen av tidligere Sovjetunionen fra ca. 1920-1950 og første gang dokumentert i Norge i 1983 da et individ ble skutt i Kirkenes. I de senere årene er det stadig observert mårhund i landet og studier viser at den trolig vil få enda bedre vilkår for å spre og etablere seg med klimaendringene. Mårhund er vurdert som en art med ukjent risiko som ikke er ønsket i norsk natur. En av årsakene er faren for spredning av parasitter og sykdommer. I tillegg er den et rovdyr og en alteter som vil kunne gjøre stor skade på fuglebestander som hekker på bakken.

Bløtdyr

Brunskogsnegl (Arion vulgaris) (også kalt brunsnegl, iberiaskogsnegl og "mordersnegl") er en art som siden slutten av 1980-tallet har blitt svært tallrik, både i hager og i en lang rekke naturtyper. Sneglen finnes hovedsakelig i tilknytning til bebygde områder og unngår barskogsområder. Den store slimutsondringen gjør at arten i stor grad unnslipper predasjon. Dette er sannsynligvis en viktig del av forklaringen på hvorfor brunskogsnegl mange steder kan opptre i så ekstremt tette populasjoner, som igjen fører til direkte store skader på planter av ulike slag som beiter på den. I tillegg påfører arten mange mennesker andre plager av mer spykisk art, ved at den kan utvikle seg i så utrolig store tettheter i privathager og på fellesarealer. Arten er kommet til Norge via transport av jord, kompost og plantemateriale. I Nordland er arten flekkvis registrert og er med sikkerhet bekreftet funnet i kommunene Bodø, Vefsn og Brønnøy.

Flatormer

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris, også kjent under navnet "Gyro", er en haptormark (Monogenea) innen dyrerekken flatmark (Platyhelmintes). Parasitten er mindre enn én millimeter lang i normal tilstand, men kan strekke seg til flere ganger normal lengde. Den beveger seg på vertens hud ved vekselvis å feste seg fast for å ernære seg av vertens hud. Produksjonen av lakseunger reduseres dramatisk (80-90%) i vassdrag med G. salaris, og laksestammene trues av utryddelse etter få år, dersom ikke mottiltak iverksettes. Gyro er ved siden av rømt oppdrettslaks den største trusselen mot villaksen og parasitten er vurdert som en høy risiko-art i Norsk svarteliste. Bekjempelse av gyro der dette er mulig er derfor et høyt prioritert mål. I Norge har G. salaris vært påvist i totalt 48 vassdrag og 40 fiskeanlegg. I Nordland fylke har det vært påvist gyro i totalt 16 vassdrag. I alle disse er det gjennomført bekjempelsesaksjoner ved hjelp av rotenonbehandling. Per sommeren 2017 er 7 vassdrag erklært friske og 9 vassdrag er på god vei til å bli friskmeldt. Statsforvalteren i Nordland har laget egne sider om gyrobekjempelse i fylket. I tillegg finnes det mye informasjon om parasitten og bekjempelse av den på nettsidene til Miljødirektoratet og Mattilsynet.