Samarbeid for utsatte barn og unge
Komplekse utfordringer krever ofte innsats på tvers av samfunnsområder. En aktørs tiltak vil ofte ikke være tilstrekkelig. Den 1. august 2022 ble det vedtatt en rekke bestemmelser om samarbeid og samordning for å styrke oppfølgingen av utsatte barn, unge og deres familier.
Dette innholdet er mer enn ett år gammelt. Informasjonen kan derfor være utdatert.
Målet med innføringen i velferdstjenestelovene er å sørge for at tjenestene samordner seg på en slik måte at oppfølgingen av den enkelte blir sett i sammenheng, avveid og tilpasset hverandre.
Komplekse utfordringer krever ofte innsats på tvers av samfunnsområder, en aktørs tiltak vil ofte ikke være tilstrekkelig.Helsedirektoratet skriver i sin veileder at dette ofte har ført til at ingen av tjenesteorganene har tatt eierskap til helheten i barnets utfordringer. En annen utfordring er at ulike organer ofte har en ulik tilnærming og forståelse av problemet. Som en konsekvens har flere barn ikke har fått den hjelpen de har hatt behov for.
Involvering av barnet er en forutsetning for å oppnå en helhetlig og samordnet oppfølging. Barn har rett til å bli hørt i saker som omhandler dem og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og utvikling, jf. barnekonvensjonen art. 12 og Grunnloven § 104 første ledd. Videre skal det ved vurderinger som omhandler barn alltids tas hensyn til barnets beste i tråd med barnekonvensjonen art. 3 og Grunnloven § 104 andre ledd. Dette følger også av FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) art. 7. Barn med funksjonsnedsettelse er ekstra sårbare når det gjelder retten til å bli hørt og retten til medvirkning. Tjenesteorganet må i slike tilfeller påse at informasjonen er tilpasset barnet samt vurdere om det er behov for hjelp av tolk, ASK eller lignende, jf. CRPD art. 21.
For å oppnå et samordnet tjenestetilbud på velferdsområdet må det samarbeides på både system- og individnivå.
Samarbeid på systemnivå
Å arbeide på systemnivå vil si at tjenestene skal samarbeide uten at dette er knyttet til en enkeltsak. Dette er nødvendig for å forbygge utfordringer og for å sørge for at barn og unge får rett hjelp til rett tid.
Helsedirektoratet skriver i sin veileder at tjenestene ved å utveksle informasjon og ha kunnskap om andres ansvar og oppgaver lettere kan vurdere hvordan andre tjenester kan bidra til at barn og unge får bedre tilbud i enkeltsaker. Kunnskap om hverandre vil også kunne forebygge og oppdage behov på et tidlig tidspunkt samt utvikle en enhetlig forståelse og praksis om felles ansvar.
Samarbeid på individnivå
Tjenestene samarbeider på individnivå når det samarbeides i enkeltsaker. Det oppstilles et krav i velferdstjenestelovene om at det skal samarbeides på tvers av sektorer og tjenestenivå når dette er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, se opplæringsloven § 15-8 første ledd og barnehageloven § 2 b første ledd. Velferdstjenestene skal alltid vurdere om et samarbeid er nødvendig. Nødvendighetskravet skal ikke tolkes strengt og det kan være nødvendig samarbeide selv om behovet for hjelp er kortvarig.
Når man har konkludert med at et av unntakene fra taushetsplikten gir rettslig grunnlag for deling av nødvendig informasjon eller har innhentet et samtykke, må samarbeidet planlegges og gjennomføres. Helsedirektoratet har uttalt at tjenesten må gjøre en konkret og faglig vurdering av hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med, hva de skal samarbeide om i det enkelte tilfelle, hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli og hvordan samarbeidet i praksis skal organiseres.
Samordningsplikten innebærer videre at en kommunal tjeneste skal ha hovedansvaret for samordningen av tjenestene. Det må i den forbindelse avklares hvem av velferdstjenestene som har ansvar for å samordne tjenestetilbudet. I de tilfellene det er oppnevnt en barnekoordinator vil denne personen ha ansvaret for å samordne tjenestetilbudet. Hvis tjenestene ikke blir enige om hvem som har samordningsansvaret, har kommunen plikt til å bestemme hvilken tjeneste som skal ha ansvaret.
Taushetsplikt
Det gjelder etter lovgivningen to sett av regler om taushetsplikt. Det er den alminnelige taushetsplikten etter forvaltningsloven og spesielle taushetspliktregler etter den enkelte tjenestelovgivningen. Disse to regelsettene har et noe ulikt innhold som betyr at de som gir de ulike tjenestene vil kunne være underlagt ulik taushetsplikt. Dette påvirker i hvilken grad tjenesteorganene kan samarbeide i form av å meddele hverandre opplysninger i enkeltsaker.
Hovedregelen om taushetsplikt er at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om (…) noens personlige forhold, jf. fvl. § 13 første ledd nr. 1. Dette er den alminnelige taushetsplikten som gjelder for alle som arbeider for offentlige forvaltningsorganer.
Regelen og unntakene om taushetsplikt i forvaltningsloven gjelder hvis ikke annet er bestemt i særlovene. Den profesjonsbestemte taushetsplikten i NAV-loven § 7, sosialtjenesteloven § 44, helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1, spesialisthelsetjenesteloven § 6-1, krisesenterloven § 5 og barnevernsloven § 13-1 rekker noe lenger enn den alminnelige taushetsplikten.
Utgangspunktet er at deling av informasjon mellom tjenesteytende enheter må basere seg på samtykke fra den det gjelder eller et lovfestet grunnlag. Et eksempel på et slikt lovfestet grunnlag er meldeplikten til barnevernet.
Samtykke
Når opplysninger gis etter samtykke fra den de gjelder, er forutsetningen for taushetsplikten bortfalt. Hovedbegrunnelsen for taushetsplikten, om at de som opplysningene angår vanligvis ikke vil at de skal nå fram til andre, er da ikke lenger til stede. At taushetsplikten faller bort ved samtykke, følger av forvaltningsloven § 13 a første ledd og helsepersonelloven § 22.
Personer under 18 år kan i utgangspunktet ikke selv samtykke, med mindre dette er fastsatt i lovverket. Videre må et samtykke være informert og frivillig, en person skal ikke presses til å gi et samtykke. Samtykket må også følge av overveielse, noe som betyr at den det gjelder vanligvis må få en viss tid til å tenke seg om før samtykket gis.
Lovfestet grunnlag
Forvaltningsloven § 13 b første ledd åpner for at barnehage, skole og PPT kan videreformidle taushetsbelagte opplysninger når vilkårene i ett av alternativene er oppfylt. Unntaket i første ledd nr. 5 er mest relevant i denne forbindelse. Her står det at et forvaltningsorgan kan gi andre forvaltningsorgan opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver.
Noen tjenesteorganer har som nevnt spesielle taushetspliktregler. Sett bort fra meldeplikten til barnevernet, finnes det ingen bestemmelse som åpner for at helsepersonell eller helsetjenesten kan gi opplysninger til andre enn de som er å anse som samarbeidende personell, se helsepersonelloven § 25. Samarbeidende personell er bare å forstå som annet helsepersonell. Videreformidling av opplysninger fra helsepersonell til andre som ikke er helsepersonell må derfor basere seg på samtykke.
Skolen, barnehagen og PPT vil altså kunne dele opplysninger med hverandre og andre velferdstjenester når vilkårene for en av unntaksreglene i forvaltningsloven § 13 b er oppfylt. På den andre siden kan skolen, barnehagen og PPT kun motta nye opplysninger fra helsepersonell dersom den som opplysningene gjelder har gitt klart samtykke til det. Om samtykke er gitt vil skolen, barnehagen og PPT ha taushetsplikt etter forvaltningsloven og ikke etter de spesielle taushetspliktreglene i særlovgivningen.
Behandling av personopplysninger
Personvernforordningen, som er inkorporert i norsk rett gjennom personopplysningsloven, ivaretar mange av de samme hensyn som reglene om taushetsplikt gjør. Loven og forordningen setter rammer for adgangen til å dele personopplysninger og gjelder vedsiden av reglene i forvaltningsloven og sektorlovene. Personvernforordningen har likevel et bredere virkeområde, bl.a. når det gjelder hvem den gjelder for og hvilke opplysninger den omfatter. Reglene gjelder for alle som behandler personopplysninger, og den som behandler slike opplysninger skal kunne dokumentere at prinsippene i loven blir overholdt.
På Datatilsynets nettsider finner du mer informasjon om personvernreglene og virksomhetens plikter etter regelverket.