Klimaviktig natur på kart

Karbonrike areal -viktige for mye

I møte med klimaendringer og tap av naturmangfold er et av de mest effektive tiltakene å la naturen få rom. La myra ligge og skogen vokse, bl.a. for å binde klimagasser og fordrøye og rense vannet på sin vei mot havet. Areal med stor betydning for karbon- og vannbalanse er særlig viktige å ivareta. Dette både for å motvirke og håndtere konsekvensene av klimaendringene. En viktig sammenheng er at dette ofte også er areal som er viktige for naturmangfoldet, som leveområder for dyr, fugler, insekt og planter. Begrepet økosystemtjenester er nyttig for å illustrere de mangfoldige fordelene samfunnet får ifra naturmiljøet.

På fem prosent av landarealet lagrer norske myrer minst 950 millioner tonn karbon, tilsvarende ca. 3500 millioner tonn CO2 eller Norges årlige utslipp av klimagasser i 66 år. Ivaretakelse av økosystemer er den mest effektive og billigste løsningen for å lagre og øke opptaket av karbon.

Vannfordrøying og rensing

Våtmarksområder blir oversvømt og fylt med vann deler av året, men har også har tørrere perioder der vannet trekker seg tilbake. Slike areal dekker ca. 10 prosent av Norge. Våtmarker demper virkningen av flommer og tørke fordi de fanger opp vann og slipper det sakte ut igjen. Noen planter i våtmark kan suge opp vann tilsvarende 40 ganger sin egen vekt. Ved store nedbørsmengder forsinker våtmarker vannet slik at flommen blir lavere enn ellers. For å minske flom som skader hus og veier er det derfor viktig å ta vare på våtmarkene. Våtmarker kan også rense vannet for ekstra næringsstoffer eksempelvis fra jordbruket og derfor bygges det kunstige våtmarker, såkalte fangdammer i landbruket.

Skog og vegetasjon spiller også en viktig rolle for vannets kretsløp. Trær med røtter, jordsmonn og jordliv tar opp mye vann og holder på jord og næringsstoffer.

Karbonrike areal i planleggingen

Ivaretakelse av karbonrike areal skal nå få mer oppmerksomhet i arealplanleggingen. Kommunene har begynt å prioritere dette i sine planverk, og det kommer stadig mer kunnskap og hjelpemiddel fra forskning og fagmiljø. Regjeringens forventninger til regional og kommunal planlegging er tydelige på dette: Omdisponering av skog og myr til andre formål bidrar til klimagassutslipp og negative konsekvenser for naturmangfold og økosystemtjenester. Miljødirektoratet understreker at det er ønskelig at kommunene unngår utbygging på arealer med store karbonlagre, for å begrense utslipp av klimagasser.

Nedbygging av høybonitet skog og myr kan medføre betydelige klimagassutslipp, og reduserer potensielt framtidig opptak av karbon på arealet. Det samme gjelder utbygging av arealer med skog på lavere boniteter, dyrka mark eller beite, men i mindre grad enn høybonitet skog og myr. Slike arealer har også ofte verdi for andre samfunnsinteresser, for eksempel naturmangfold, klimatilpasning, friluftsliv, folkehelse, matproduksjon og kulturmiljø. I fjellområder er en stor trussel veksten i hyttebygging, som vil kunne føre til at de nedbygde arealene slipper ut mer karbon enn de tar opp.

God kunnskap om arealene er en forutsetning for å kunne planlegge for minst mulig arealrelaterte klimautslipp, og for å nytte økosystemtjenestene på en god måte. Naturbaserte tiltak og areal som bidrar til samspill mellom karbonlagring/opptak, klimatilpasning og naturmangfold er viktige å identifisere og prioritere.

Myr på Rennesøy, Foto: Tonje Fjermestad Aase

Kartlegge karbonrike areal

Et utgangspunkt for dette arbeidet er å finne ut hvor disse arealene er. Det fins ulike kartkilder over areal med myr og skog, fra både økonomisk kartverk og ifra naturkartlegginger. Det er også pågående arbeid for å finne bedre måter å kartlegge karbonrike areal, som for eksempel fjernmåling fra satelittbilder. Kommunene bør skaffe seg oversikt over hvilke type areal de har, og hva de betyr for karbonbinding og klimatilpasning i kommunen. Slike økosystemtjenester er viktige å vite om når kommunen skal planlegge arealbruken. Deretter kan kommunen sette seg mål for utslipp fra omdisponering av areal, som Oslo kommune som har satt seg dette målet: «Oslos natur skal forvaltes slik at naturlige karbonlagre i vegetasjon og jordsmonn blir ivaretatt og opptaket av klimagasser i skog og annen vegetasjon øker mot 2030».

For å bidra til at dette blir ivaretatt i kommunenes arealplanlegging har vi nå samlet offentlig tilgjengelig kartfestet informasjon på kartportalen www.temakart-rogaland.no. Vi har samlet kartlagt myr ifra både NIBIO og Miljødirektoratet, og sammenstilt det under knappen «karbonrike areal» nede til venstre i skjermbildet. Skog med høg bonitet er hentet ifra arealressurskart -AR5- fra NIBIO. Disse kildene er ikke uttømmende, men er et utgangspunkt for videre arbeid med å skaffe oversikt over areal som er viktige for klima og bærekraft. Med god kartlegging og oversikt bør vi etterhvert kunne ha nok informasjon til å kunne prioritere areal som er viktige for de målene som er satt både innen klima, naturmangfold, jord/vannforvaltning og folkehelse. Natur i Norge (NiN) kartlegging skjer også fortløpende i regi av statsforvalteren og Miljødirektoratet – hvor pressområder ofte blir prioritert. Kommuner står også fritt til å bruke kommunale midler til kartlegging som går inn i nasjonale system.

Det er viktig at kommunene inntar en aktiv rolle i å forvalte arealene sine på en måte som bidrar til å motvirke klimaendringer, konsekvensene av klimaendringer, og tap av natur.