100 år med naturvern på Agder

Den 21. juli i år er det på dagen 100 år siden det første naturområdet ble vernet på Agder. Røyrtveit var først eller blant de to–tre første i Norge. Det var en voksende bevissthet om at natur skulle vernes for ettertida. Og i dag kan vi oppleve og studere Røyrtveit naturreservat på Evje som en urørt skogsteig.

Starten på naturvernarbeidet i Norge skjedde etter «Lover for Landsforeningen for Naturfredning i Norge vedtatt 18.de februar 1914». Det var en gryende bevegelse for vern av planter, skog og fosser. Og på Evje var det personer, innenfor skogbruk eller kirkeembetet, som ønsket et vern. Det viser at det var en bevissthet og verdivurdering som gjorde at naturvernet på den tida fikk starten på en økende oppmerksomhet omkring naturvern.

Det ble en «Fredning av en urskogstrækning paa Rørtveit i Evje» den 21. juli 1917. Dette var blant de aller første naturområdene som ble vernet i Norge. Rørtveit statsskog var en urskog av gran og furu. Det var en del av prestegårdsskogene den gangen og den lå i «prestens øygard». Det vil si at den var eid av Evje prestegård. Men strengt tatt hvilke personer som foreslo eller tok initiativet til vernet, vet vi ikke i dag. Men det viser at på disse første årene av naturvernets historie var det stor interesse og oppmerksomhet for kvaliteter av gammelskog, slik vi enda i dag kan registrere og oppleve på Røyrtveit.

Det er interessant at det den gangen var et fokus på gammelskog. I dag hundre seinere er det igjen et fokus på mest mulig urørt og naturgitt skog. Den gangen så man mye på skogsbildet. I dag er det fokus sterkere på det biologiske mangfoldet og det store antallet arter av dyr og planter som lever i slike økosystem.

I det man på begynnelsen av 1900-tallet kalte prestegårdsskogene, lå det ofte «øygarder». De fikk navn på det som vi i dag kaller støyler. Det vil si at slike ødegårder som lå litt utenfor alfarveg, var høyt verdsatt. Da de på Evje heller ikke lå langt fra hovedgården, ble de verdsatt både som gårdsbruk og som verneverdig skog!

Det som kjennetegner reservatet på Røyrtveit  er en markert og naturlig avgrensing mot myrflatene  rundt. Omkring reservatet ligger det teiger og områder med navn som «den syngende åsen» og «dansesalen». Det forteller om den levende opplevelsen man hadde av natur. Og kanskje av troll og skremt, lyder, sanger og historier fra naturen. Skapt av gjeter- eller skogsfolket. Enten for å skremme uvesene vekk eller skape respekt for både tusser, «nøkken» og natur. I alle tilfelle forteller dette at det var natur med mange opplevelser, farer og trusler. Og i et mangfold av natur- og kulturkvaliteter forsterket dette naturvernet og intensjonene rundt selve vernet – et bilde på både natur og kultur fra den gangen.

«Rørtveit, Sætersdalen, Nedenes amt, være fredet mot beskadigelse og ødelæggelse av enhver art» viser at man ønsket bevart de kvalitetene som lå i denne åsen på Røyrtveit. Det gjorde også at den fikk navnet «den freda åsen», et navn som enda i dag, 100 år seinere, står på kartet. Selv om man blant lokale skogfolk og grunneiere idag bruker navnet «Urskogen» på dette verneområdet.

Midt på 1930-tallet solgte staten eiendommen, og Røyrtveit naturreservat fikk lokal grunneier. I dag ligger skogen som en urskog, kun påvirket av tidens tann og noe beitende sau på tråkk gjennom reservatet.

I dag, hundre år etter vernevedtak, kan vi se gammelskog hvor noen trær brekker, de gamle stokkene blir liggende. Sammen med stubbene danner det leveområder for moser og lav. Arter som ikke har mange andre lokaliteter å overleve på. Det er rikt med sopparter og randkjuker som gjør en viktig funksjon og danner karakteristiske deler av gammelskog. Og som får overleve kun på disse stubbene.

Der gamle døde trær gir en åpning for lyset, har lauvtrærne i løpet av årene strukket seg opp. Det kan være ospetrærne som kjemper seg opp mellom grantrærne. Innimellom kommer det et stort antall maurtuer, flere enn i drevet skog der hvor maurtuene blir færre og færre. Det er til dels store og viktig tuer med et stort mangfold og er et godt næringstilskudd for flere dyre- og fuglearter. Hakkespettene har god tilgang på insekter i døende ved. Der er det mye insektliv og spettene lytter og hakker seg inn i gammel ved. Det er et spennende mangfold som besøkende og skoleklasser kan finne i naturreservatet.

Det har skjedd en forandring i skogen over tid (suksesjon) i disse 100 årene. Der hvor den tette, gamle skogen strekker seg oppover, får tretoppene en ny «juletrevekst». Vekstbetingelsene har forbedret seg gjennom tiårene. Dessuten har klimaendringer gitt nye vekstbetingelsene med mindre snø, høyere temperaturer og lengre vekstsesonger både på vår og høst. Så videre studier av blant annet menneskeskapte klimaendringer kan følges i dette og andre naturvernområder.

Den tette skogen strekker seg og åpner seg slik at toppen på trærne får en ny «juletrevekst». Foto: Rune Sævre, Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder.