EUs vanndirektiv

Mjøsa
Mjøsa Foto: Ola Gillund.
Oppdatert 05.10.2022

Vanndirektivet omfatter alle vannforekomster, både ferskvann, brakkvann, saltvann, samt grunnvann. Det omfatter videre både vannkvalitet, flora og fauna.

Vanndirektivet er gjort gjeldende i Norge gjennom vannforskriften. Forskriften setter ambisiøse miljømål for vannforekomstene, som innebærer at de på sikt skal ha god økologisk og kjemisk tilstand. For å nå miljømålet skal det utarbeides forvaltningsplaner og gjennomføres karakterisering av miljøtilstand og miljøbelastninger i vannforekomstene, overvåking og tiltak.

Et hovedelement i vanndirektivet er at vassdragene skal forvaltes som helhetlige systemer. Forskriften deler Norge inn i vannregioner basert på nedbørfeltgrenser, ikke administrative grenser. Hoveddelen av Innlandet ligger i vannregion Innlandet og Viken med mindre arealer i andre vannregioner.

Den enkelte vannregion organiseres med en fylkeskommune som vannregionmyndighet og et vannregionutvalg bestående av berørte kommuner, fylkeskommuner, statsforvaltere og andre berørte statsetater på regionnivå. Viken fylkeskommune er vannregionmyndighet for vannregion Innlandet og Viken. Arbeidet med å nå miljømålene skal koordineres gjennom utarbeidelse av forvaltningsplaner for hver vannregion. Forvaltningsplanene utarbeides av vannregion-myndigheten i samråd med vannregionutvalget, behandles av fylkestingene som fylkesdelplaner og godkjennes av regjeringen.

Vannregionene er for store til å få til gode prosesser for konkret problemløsning og lokal medvirkning. Vannregionene er derfor inndelt i mindre vannområder. Det er i vannområdene hoveddelen av det faktiske arbeidet skjer. De største vannområdene i Innlandet er Mjøsa, Glomma, Randsfjorden, Valdres samt de norske delene av de svenske vannregionene Västerhavet og Bottenhavet.

Vannportalen er et eget nettsted for formidling av informasjon omkring det løpende arbeid med vanndirektivet i Norge.