Utplanting av utenlandske treslag til skogbruksformål er søknadspliktig

Fremmede arter i skogbruket

Utenlandske treslag blir gjerne innført for å gi bedre trevirke eller øke volumproduksjonen i skogbruket. Samtidig kan innføringen av nye arter få alvorlige konsekvenser for naturen, og fremmede arter er en av de største truslene mot biologisk mangfold. I likhet med andre fremmede arter, kan utenlandske treslag konkurrere om begrensede ressurser, utveksle ugunstige gener, eller ta med seg farlige sykdommer og parasitter. I verste fall kan det føre til ødelagte naturtyper og utryddede arter.

Årlig brukes det store ressurser på å rydde opp i trær som har spredt seg ut av plantefelt. Noen treslag, slik som sitkagran, har tidligere blitt plantet ut i så stor skala at vi ikke lenger forsøker å fjerne alle forvillede individer. Vi må lære av historien og unngå at fremtidige utsettinger får nye uheldige følger for naturmangfoldet.

Søknadspliktig etter egen forskrift

Siden 2012 har utplanting av utenlandske treslag til skogbruksformål, herunder juletre- og pyntegrønnproduksjon, blitt regulert etter egen forskrift, forskrift for utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. Selve formålet med forskriften er å forhindre at utsetting av utenlandske treslag får, eller kan få, uheldige følger for naturmangfoldet. Forskriften er hjemlet i naturmangfoldloven, og lovfester blant annet at utplanting krever tillatelse etter fastsatt søknadsskjema til ansvarlig myndighet, jf. § 5. Statsforvalteren har fått delegert denne myndigheten fra Miljødirektoratet, og eventuelle søknader skal derfor sendes til oss for behandling.

Viktige forutsetninger for å få tillatelse

Om tillatelse skal gis må vurderes i hvert enkelt tilfelle. De miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 må alltid ligge til grunn for offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet. I tillegg inneholder forskriften egne regler for saksbehandling i § 7, som krever at eventuelle uheldige følger for biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold vektlegges. Bestemmelsen presiserer at negative virkninger på biologisk mangfold skal få særlig betydning, og at søknader må avslås om det er grunn til å tro at disse virkningene blir vesentlige. Generelt er det derfor kun anledning til å få tillatelse til utsettinger som medfører minimal risiko for spredning og som ikke utgjør en fare for verdifull natur.

Ved tillatelser kan det stilles formålstjenlige vilkår som skal avverge skade på naturmangfoldet. Dette kommer i tillegg til bestemmelser som forplikter den ansvarlige til å tilstrekkelig forebygge og forhindre negative virkninger på biologisk mangfold, jf. §§ 8 – 10 i forskriften.