Oter – ikke lenger en truet art i Norsk natur

Status

Gjennom skuddpremie og høyt jakttrykk opplevde oteren en kraftig bestandsnedgang på begynnelsen av forrige århundre.

For å hindre at arten skulle bli utryddet i Norge, ble oteren totalfredet i 1982. Etter totalfredningen tok bestanden seg opp igjen. Likevel førte bestandsutviklingen etter 1990 til at oteren havnet på Norsk rødliste for arter.

Fra 2010 og fram til 2021 har arten vært kategorisert som sårbar på den norske rødlista. Arten ble imidlertid nedgradert til kategorien livskraftig i den seneste vurderingen som foregikk i 2021.

Selv om oteren i Norge ikke lenger er ansett som en truet art, er ikke dette tilfelle i resten av verden Den norske oterbestanden er en betydelig del av totalbestanden av europeisk oter. På den globale rødlista er oteren kategorisert som nært truet, en kategori oteren har befunnet seg innenfor i over 20 år.

Oterens globale bestandsutvikling har ført til at Norge, sammen med mange av verdens land, har vedtatt at blant annet oter skal gis et strengere globalt vern (Bernkonvensjonens liste II) gjennom ratifisering av Bernkonvensjonen.

Atferd og levemåte

Oteren er et rovdyr godt tilpasset et liv i vann og den hevder revir. Arten er ikke ansett som særlig sosial, og voksne individer av samme kjønn har trolig i liten grad overlappende leveområder. Dette er med på å regulere bestandstettheten.

Oter var tidligere utbredt i hele landet, men i dag er denne utbredelsen i all hovedsak begrenset til kyststrøkene i de sentrale og nordlige delene av landet. Oteren er avhengig av ferskvann for å opprettholde god pelskvalitet og lever som hovedregel i områder med både saltvann og ferskvann.

Dietten varierer derfor med levested, men det er likevel fisk som er ansett å være den viktigste matkilden. Krepsdyr, amfibier, smågnagere og fugl er også del av oterdietten.

Oteren blir som regel kjønnsmoden ved tredje leveår. Selv om de kan pare gjennom hele året, er det vanligst at ungene blir født i perioden mai – september.

Interessekonflikter

I likhet med en rekke andre sjøfuglarter har det i Norge vært en nedgang i ærfuglbestanden. Den totale nedgangen i ærfuglbestanden i Norge har vært på 30 – 35 prosent de siste 30 årene. Denne bestandsnedgangen har resultert i at ærfuglens situasjon er mer alvorlig enn tidligere, og arten befinner seg nå innenfor kategorien sårbar på den Norske rødlista for arter.

Årsakene til tilbakegangen er sannsynligvis mange og sammensatte. Næringstilgang, utbredelse av predatorer, klimaendringer, virussykdommer og menneskelige påvirkninger som for eksempel muslinghøsting, fiskegarn, oljeutslipp med mer er trukket fram.

Gjennom tradisjoner har ærfugl tidligere blitt holdt som husdyr hvor voktere har sørget for at fuglene kunne hekke i fred. Dette ble gjort gjennom eksempelvis husbygging og bekjempelse av mink og andre predatorer.

Som belønning fikk vokterne blant annet sanke den dyrebare ederduna for eget bruk eller til salg i inn- og utland. Denne tradisjonen har blitt holdt i hevd flere steder langs nordlandskysten, men spesielt på Vega.

Rundt 2000-tallet var det flere forhold som gjorde at ærfuglvokterne på Vega ikke hadde mulighet til å fortsette. Redningen ble at Vega-skjærgården ble tildelt verdensarvstatus i 2004. Med verdensarvstatus kom også en tilskuddsordning som førte til en positiv utvikling i ærfugltradisjonen, både i form av bestandsvekst hos ærfuglen og et økende antall ærfuglvoktere.

Selv med denne positive utviklingen har dessverre ærfuglbestanden opplevd en nedgang de siste årene. Spesielt alvorlig har det vært for bestanden av den overvintrende ærfuglen, hvor bestanden har hatt en kraftig tilbakegang siden 1980.

I naturen må vi regne med noe tap av hekkende ærfugl både til rovfugl, kråkefugler, måser, rev og oter, uten at dette kan knyttes til de store nedgangene i bestanden. Imidlertid er vi kjent med at sjøfugl kan utgjøre halvparten av dietten for mink som lever i kyststrøk.

Mink er en effektiv fuglejeger og kan på kort tid ta knekken på hele kolonier av sjøfugl. Som en fremmed art i norsk natur, har bekjempelse av mink vært en viktig oppgave hos ærfuglvoktere, i tillegg til at uttak av mink i dag er et av satsingsområdene til Statens naturoppsyn.

Forvaltning

Skadefelling av ulike viltarter reguleres gjennom en egen nasjonal forskrift (viltforskriften). For noen arter som gjør skade av vesentlig økonomisk betydning på blant annet avling eller husdyr og hvor skadeforebyggende tiltak i rimelig utstrekning er forsøkt, kan felling av skadegjørende individ iverksettes etter skadelidende egens beslutning gjennom hele året. Uttaket må imidlertid ikke true bestandens overlevelse og være egnet til å stanse eller vesentlig begrense skaden. Mink og rødrev er blant noen av disse artene.

Kommunen kan også etter søknad gi tillatelse til skadefelling basert på samme vilkår, men da på et annet utvalg av arter, som for eksempel grågås. Det samme gjelder for Statsforvalteren, men da på artene som hverken skadelidte selv eller kommunen har myndighet til. Oter er et eksempel på en slik art.

Statsforvalteren kan i tillegg gi tillatelse til å ta ut vilt som truer naturlige forekommende planter, dyr og økosystemer.

I situasjoner der oter gjør betydelig skade i aktivt drevne ærfuglvær, kan uttak av skadegjørende individ være en god løsning for å redusere den lokale belastningen i hekkeperioden.

Vi har tidligere også gitt tillatelse til uttak av oter i situasjoner der oter utgjør skade i oppdrettsanlegg/forskningssentre for havbruk, så lenge de strenge vilkårene om skade og utprøving av forebyggende tiltak er oppfylt.

Vi er imidlertid svært restriktive med å gi tillatelse til uttak av oter i perioden der oter har en hyppigere ynglefrekvens. Da er sannsynligheten for å ta ut mordyr stor, og dette er svært uheldig.

I fugleværene derimot har vi strukket oss så langt det er mulig innenfor vår myndighet når det gjelder uttak av skadegjørende oter. Vi er svært opptatt av å veie uttaket av oter opp mot hensynet til hekkende ærfugl i truede bestander. Vi gir normalt ikke skadefellingstillatelse av oter i situasjoner der oter tar fisk i vassdragene, og heller ikke der folk er bekymret for at oteren oppholder seg nært hus og/eller husdyr.

Oter er en registreringspliktig art. Det betyr at du skal varsle kommunen dersom du kommer over en død oter, slik at den kan registreres i fallviltbasen. Du finner mer informasjon i viltforskriften.

Veien videre

Mye av kunnskapen om livshistorien og bestandsdynamikken hos oter i Norge bygger på analyser av 5247 døde otere som ble samlet inn i perioden 1970 – 2020, jf. NINA rapport Kartlegging av oterfallvilt, oppdatering av otertetthetsindeksen og kartlegging av oterforekomst i Norge 2016 – 2020. Disse analysene har gitt viktig kunnskap om dødelighet og fruktbarhet hos oteren i denne tidsperioden. Døde otere bør fortsatt sendes inn til NINA for å øke kunnskapen om den norske bestanden.

De siste årene er det blitt utviklet en matematisk modell som kan fortelle oss om tettheten av oter i Norge. Otertetthetsindeksen er basert på data om oterforekomst og dens leveområder. Denne indeksen indikerer en relativt stabil oterbestand fram til 2010, med en påfølgende svak økning, jf. NINA rapport. Det er denne kunnskapen, samt generell kunnskap om oter som har vært lagt til grunn i vurderingen av oterens bestandsstatus i Norge.

Vi ser at det er behov for bedre kunnskap om oterbestand og dens økologiske påvirkning i områder hvor det er spesielt aktuelt med skadefelling av hensyn til hekkende ærfugl eller oppdrettsanlegg/forskningssentre på havbruk. Dette er nødvendig for å bedre kunne vurdere effekten av et uttak, samt uttakets effekt på den lokale (og nasjonale/globale) oterbestanden.

I 2019 ga Statsforvalteren midler til et prosjekt der NINA (Norsk institutt for naturforskning) skal undersøke otertettheten i deler av Vega basert på DNA-analyser av avføring fra oter. Restriksjoner i forbindelse med koronapandemien har dessverre forsinket en del av dette arbeidet og vi har derfor ikke enda mottatt endelig rapport.