Fire utvalgte naturtyper fikk nye handlingsplaner i sommer

En handlingsplan er et dokument som konkretiserer hvilke handlinger som må til for å nå et mål. Bakgrunnen for de valgte handlingene ligger som regel i forarbeidene og omtales ikke i selve handlingsplanen.

Handlingsplanen identifiserer hva som skal gjøres (tiltak), hvem som gjør hva, og hvordan arbeid og tiltak organiseres og finansieres, og hvilke juridiske, økonomiske og administrative virkemidler som er aktuelle å bruke.

Handlingsplanene skal fungere som overordna verktøy for forvaltning på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Brukere av planen er hovedsakelig de som forvalter virkemidlene (forvaltningsmyndigheter på ulike nivå). Den er også relevant for de som utfører tiltakene, og for andre aktører som forvaltningen samarbeider med i oppfølgingen.

Nytt for alle handlingsplanene er at de tydeligere påpeker hvordan bevaring av den aktuelle naturtypen, bidrar til å ta vare på de trua artene og artsmangfoldet, som er avhengige av de.

Kystlynghei er en kulturbetinget naturtype som har eksistert langs store deler av norgeskysten i flere tusen år. Kystlynghei defineres som en seminaturlig, åpen og heipreget naturtype i et oseanisk klima, dominert av dvergbusker med røsslyng som en viktig art, formet gjennom rydding av kratt og skog, og betinget av langvarig hevd med beite, lyngsviing/brenning, lyngslått eller en kombinasjon av disse.

Kystlynghei er en sterkt trua naturtype. De viktigste trusselfaktorene for kystlyngheia er gjengroing på grunn av opphørt hevd, tilplanting og spredning av skog, nedbygging, oppdyrking og gjødsling.

Kystlynghei er avhengig av menneskelig påvirkning gjennom rydding av busker og kratt, lyngsviing, beiting og historisk sett lyngslått. Slik positiv menneskelig påvirkning omtales også som skjøtsel og å opprettholde god hevd.

I dag holdes lyngheiene i hevd gjennom tilpasset skjøtsel i regi av bønder og grunneiere, og der flere mottar tilskudd fra jordbruks- og miljøforvaltninga. I tillegg skjøttes kystlynghei i flere verneområder ved hjelp av innsats fra Statens naturoppsyn, grunneiere/drivere og andre.

For mer informasjon om kystlynghei, se:

Miljøstatus – Kystlynghei

Kystlyngheiene i Norge - kunnskapsstatus og beskrivelse av 23 referanseområder

Lyngsviing - brosjyre

Beiting i kystlynghei - brosjyre

Slåttemark er semi-naturlig eng med gras- og urterik vegetasjon som er betinga av tradisjonell slått, og som fortsatt bærer preg av dette. De er ofte overflaterydda, men ikke oppdyrka og tilsådd i seinere tid, og ikke gjødsla med kunstgjødsel. De blir slått seint i sesongen, og beiting er ofte en del av skjøtselen. Det har vært vanlig at engene blir beita på høsten etter slåtten og til ei viss utstrekning også om våren.

Slåttemarkene regnes som en av Norges mest artsrike habitater og er leveområder for svært mange arter fra en rekke artsgrupper. Naturtypen kan være åpen eller ha spredt tresetting. I lauveng slås enga og spredte lauvtrær høstes gjennom styving. Slåttemark forekommer både på innmark og utmark.

Slåttemarkene har vært sentrale i den norske tradisjonelle jordbruksdrifta fra jernalderen og fram til 1900-tallet. Ifølge kulturminneloven § 2 kan slåttemarker som kulturbetinga naturtype også betraktes som kulturminner og kulturmiljøer.

For mer omtale av naturtypen slåttemark i Norge, se kunnskapsgrunnlaget utarbeidet for naturtypen (Svalheim 2022) og Miljøstatus.

Slåttemark som holdes i god tilstand og hevd gjennom tradisjonell bruk og skjøtsel vil bidra til å nå nasjonale miljømål for trua natur i Norge. I tillegg til å bevare en trua naturtype med artsmangfold, bidrar slåttemarker i god tilstand med økosystemtjenester til nytte for samfunnet.

Med slåttemyr menes myr med vegetasjon som er preget av langvarig høsting med slått. Der slåtten har opphørt, regnes arealet fortsatt som slåttemyr så lenge myra er preget av de økologiske prosessene som skyldes tidligere slått.

Slåttemyrene er ofte overflaterydda, men ikke oppdyrka og tilsådd i seinere tid, og ikke gjødsla med kunstgjødsel. De har jevn overflate uten, eller med svake strukturer.

Slåttemyrene er ofte svært artsrike og er viktige leveområder for mange arter innenfor en rekke artsgrupper. De er særlig viktige for mange moser, karplanter og insekter, men er også viktige leveområder bl.a. for fugler og amfibier.

Slåttemyr er en sterkt trua naturtype ifølge Norsk rødliste for naturtyper 2018. De viktigste trusselfaktorene for slåttemyr er gjengroing på grunn av opphørt hevd, sammen med grøfting, nedbygging, tilplanting og oppdyrking.

Slåttemyr er avhengig av menneskelig påvirkning fra gjentatt slått og høsting over tid. Slik positiv menneskelig påvirkning omtales også som skjøtsel og å opprettholde god hevd. I dag skjer dette i liten grad, men slik høsting opprettholdes i noen områder gjennom tilpassa jordbruksdrift på gårdsbruk og skjøtsel, av bl.a. grunneiere og organisasjoner som mottar tilskudd til dette fra landbruks- og miljøforvaltninga. Innenfor verneområder skjøtter grunneiere, brukere/drivere og Statens naturoppsyn noen slåttemyrer på lignende måte.

Slåttemyrene har vært sentrale i den norske tradisjonelle jordbruksdrifta fra jernalderen og fram til 1900-tallet. Ifølge kulturminneloven § 2 kan slåttemyrer som kulturbetinga naturtype også betraktes som kulturminner og kulturmiljøer.

For mer informasjon om naturtypen, kan man besøke Miljøstatus eller se i rapporten Slåttemyr i Norge (Lyngstad et al. 2016).

Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er jorddekt åpen naturmark på svært kalkrike bergarter under skoggrensa, og som forekommer i boreonemoral sone.

Kalkrike bergarter er oftest dolomitt eller marmor, men også fyllitt, kalkstein, og skifer av kalk, alun og grønnstein. Videre, blir bergartens kalktilgjengelighet også påvirket av den kjemiske sammensetningen, f.eks. konglomerat, og forvitringsgrad på stedet.

Med boreonemoral sone menes den bioklimatiske sonen slik den er angitt i NiN-systemet (1), som er overgangen mellom den nemorale lauvskogsregionen og den boreale barskogsregionen. I resten av handlingsplanen vil begrepet 'åpen grunnlendt kalkmark', såfremt ikke annet er angitt, brukes om forekomster i boreonemoral sone.

Åpen grunnlendt kalkmark er et viktig leveområde for et stort artsmangfold og trua arter i Norge. Mange av disse er habitatspesialister som krever mye lys, varme og kalkrik berggrunn. Disse inkluderer en sjettedel av Norges karplanter og over 100 rødlistede arter; blant annet den prioriterte arten dragehode som har egne lovhjemler, og andre karakteristiske trua arter som aksveronika, kalklaver (kalkskiferlav, krittkalklav, gråtungelav) og et mangfold av sjeldne sopper og insekt hvor det skjer flere nyoppdagelser av arter for Norge og Norden.

Se her for mer informasjon:

Norsk Institutt for Naturforskning (NINA)

Åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjordområdet (Miljødirektoratet)