Forvaltning av moskus
Moskusen er satt ut på Dovre og hører kanskje ikke til her, men så har vi rukket å bli så glad i den. Derfor tar vi vare på den.
Dette innhaldet er meir enn eitt år gammalt. Informasjonen kan derfor vere utdatert.
Moskus truer ikke økosystemet
Erfaringene gjennom de 60-70 årene som har gått, viser at moskusen ikke er en trussel mot økosystemer eller andre arter på Dovrefjell. Ferdselen som følger moskusen er imidlertid et problem for villreinen.
Moskusen skal ikke være en ulempe
Forvaltningen skal legge til rette for at moskus og den menneskelige ferdselen den skaper ikke skal true de opprinnelige artene og økosystemene. Og konfliktnivået mellom moskus og mennesker skal holdes på et lavt nivå. Innenfor et vedtatt kjerneområde skal moskusbestanden få utvikle seg mest mulig, men bestanden bør ikke overstige 200 vinterdyr. Forskere har beregnet at det minimum må være 400 voksne individer for at moskusen ikke skal dø ut på lang sikt. Avsatt kjerneområde er ikke stort nok til 400 moskus. Antall moskus som kan være på Dovre blir derfor mindre enn dette.
Fylkesmannen i Trøndelag er forvalter
Fylkesmannen i Trøndelag har et ekstra ansvar for forvaltningen av moskus på Dovre. Det er utarbeidet en forvaltningsplan som gir oversikt over forvaltningsmål, tiltak, og roller. Moskusstammen på Dovrefjell telles hvert år, både sommer og vinter. Det er nødvendig for å ha kunnskap om hvordan det går med den. Les planen her.
Informasjon om moskus
Fylkesmannen i Trøndelag skal informere om moskus ved de viktigste innfallsveiene til kjerneområdet for moskus, samt tilrettelegge generell informasjon om moskus til offentligheten.
Moskusguiding som næringsvirksomhet
For å drive moskusguiding som næringsvirksomhet i nasjonalparken, kreves dispensasjon fra verneforskriften om vern av Dovrefjell – Sunndalsfjella nasjonalpark. For å sikre tilstrekkelig kunnskap om temaet gjennomfører forvaltningsmyndigheten for verneområdet og forvaltningsmyndigheten for moskusen møter/kurs med de faste guidefirmaene.
Ansvarlig for tekst og bilder: Bjørn Rangbru og Beate Sundgård