Venner for livet

Det er 500 demente i Lillehammer. De fleste av dem bor hjemme. I løpet av 10-15 år vil antallet øke med 50 prosent. Kapasiteten på institusjonsplasser må dobles i løpet av de neste ti årene. Lillehammerordfører Espen Granberg Johnsen gir fakta på løpende bånd. Ord som individuell tilpasning og helhetlig omsorg brukes flittig. Og så var det realitetene, da.

Her er det Ruth Elisabeth Engøy kommer inn. Med sang og med miljøkoordinator Jakob Lund Paulsen ved klaveret. «Venner for livet» synger tjenesteområdelederen og forteller om viktigheten av det personlige møtet.

Møter mellom mennesker det viktigste

-Livet leves ikke i en helsetjeneste! sier hun. –Det leves som del av et samfunn! Og hun understreker hvor viktig det er at vi alle erkjenner at vi har en livshistorie bak oss, en historie som har formet oss. Ruth Elisabeth Engøy har bakgrunn fra Frelsesarméen og legger ikke skjul på at hun har fått det medmenneskelige med på vegen: -For det er fint med planer og slik, men til syvende og sist er det stadig slik at vi alle er mennesker!

Verdibasert arbeid fra allsidige medarbeidere

-Vi kaller dette et høykompetent lavterskeltilbud. Høykompetent fordi her har vi forskjellig utdannelse og erfaringsbakgrunn. Vi er sammensatte, alle sammen.

-Det handler uansett om verdier! Husk at de som er i vår målgruppe, er de som mister seg selv i livet – men vi må aldri slutte å lete! Og vi må aldri slutte å hjelpe dem.

Tommelfingerregler for å hjelpe demente

Så løfter hun en hånd for å få tilhørerne til å assosiere: -Hva som er bra for en med demens? Jo, tommelfingeren står for trygghet, pekefingeren er forutsigbarhet, og den lengste – langfingeren – står for synlighet, ringfingeren gir tilhørighet og lillefingeren står for kreativitet. Og hun sier:

-Kommunale helsetjenester er bærebjelken i folks hverdag. Og den beste velferden skapes i samspillet mellom høy faglighet og et sterkt innbyggperspektiv, sier hun - og avslutter sannelig med en sang, også. Denne gang er det Kim Larsen....