Et jernbanespor som skar seg gjennom en våtmark med vaiende myrull, fjellvann og hekkende fugl utløste altså den første større fredningen av natur i Norge. I årene før hadde flere sjeldne plantearter i området blitt fredet. I 1910 kom den første loven om naturfredning, og da Fokstumyra som første store naturområde ble fredet i 1923, satte det fart i naturvernet i Norge. Nå har vi 3351 naturreservater, nasjonalparker, landskapsvernområder, naturminner og biotopvernområder. Dette tilsvarer nærmere 18 % av hele Norges landareal.
I dag nyter vi godt av rike, sammenhengende fjell-, våtmarks- og skogområder. Men naturen er under press, slik som for 100 år siden. Den gang så pionérene at samfunnets behov for kraft og ønske om vekst kunne skade vassdrag, landskap og artsmangfoldet raskt og for alltid. Det de fikk fredet, er i dag et viktig grunnlag for å skape verdier, som god folkehelse og bærekraftige arbeidsplasser.
Historien minner oss om ansvaret vi har for å ta vare på naturarven vår for de som kommer etter oss. Barna våre vokser opp med begreper som naturkrisen og klimakrisen. Gjennom Naturavtalen, underskrevet i Montreal i desember 2022, har vi fått klare føringer for hvordan vi globalt og nasjonalt må handle. Å bevare og å bruke naturverdiene og naturressursene på en bærekraftig måte har aldri vært viktigere enn nå.
Det som er mest truende for artsmangfoldet, er at vi bruker naturen slik at andre arter får mindre og færre levearealer - oppstykket og mindre urørt. Våtmarker som Fokstumyra er oaser av liv, men i verden totalt er de halvert siden år 1900. Sjeldne og trua arter finnes også i skogen, i kulturlandskapet, på fjellet og i havet. Artene våre trenger en naturverntanke som sikrer sameksistens.
Vi må også løse interessekonfliktene som oppstår når vi skal ta vare på og samtidig utnytte ressursene. I vertskommunen til Fokstumyra, Dovre, er over 70 prosent av arealet verna. Verneområdene er også hjem og beiteområde, tur- og jaktterreng for lokalbefolkningen. Tilreisende har fått husrom her i hundrevis av år og skapt dagens reiseliv. På den ene siden er lokalbefolkningen gjerne et stolt vertskap for naturperlene, og på den andre siden opplever de ofte begrensningene ved vernet.
Én lærdom fra de siste årene er at vi greier best å ta vare på den sårbare naturen når det er tett samspill mellom de som lever i de berørte områ
dene og sentrale myndigheter. De store verneområdene forvaltes nå av lokale nasjonalparkstyrer, og dette bidrar til lavere konfliktnivå rundt vern og et bedre samspill med den lokale arealforvaltningen. Det legges også større vekt på kommunenes syn ved opprettelse av nye verneområder, noe som er viktig for lokal oppslutning om vernet. Å involvere lokale aktører er dessuten viktig for å få et best mulig kunnskapsgrunnlag for å utforme gode vernetiltak. Dette kan skape eierskap og gi vernet en varig legitimitet lokalt, noe som er helt avgjørende for å ta vare på naturverdiene på lang sikt.
Det at man allerede i 1923 var fremsynte nok til å verne Fokstumyra, er en milepæl fra norsk naturvernhistorie som inspirerer. Og den gode jobbinga fra da til nå skal vi feire på Fokstugu den 18. august. Både Kongehuset, lokale barn og mange andre vil bidra i feiringen der naturvernets vugge stod.
I de neste hundre årene blir det viktig å balansere bruk og vern, og å ta vare på den naturen vi har lite av og har vernet lite av. Hvis befolkning og myndigheter klarer dette sammen, kan barnebarna våre få oppleve den samme rike og storslåtte naturen som oss.
Knut Storberget, statsforvalter i Innlandet og Kjersti Bjørnstad, statssekretær(Sp).