Den lille hjelpen som skal til
I løpet av 17 kommunebesøk i et vakkert og vinterkaldt Innlandet de siste ukene, er det likevel varmen fra mennesker jeg har møtt som har satt seg i sjela. Innlendinger, som med litt støtte er i ferd med å bli en ressurs for seg selv og samfunnet. Og andre, som gir den lille hjelpen som skal til.
Å kjenne kommunene godt er viktig for oss hos Statsforvalteren, og nå besøker vi alle 46 i løpet av 100 dager. Da får vi høre hva nye og gjenvalgte ordførere er stolte over, hva kommunalsjefer er bekymret for, og hvor en kommunedirektør kan trenge hjelp og initiativ fra oss eller andre styresmakter.
Vi møter også mange innbyggere. Særlig sterkt inntrykk gjør slike som Mats. Unge folk som har kjempet noen kamper, men som nå har trua på en plass i arbeidslivet og fellesskapet takket være et hjelpeapparat som har sett og dyrket ressursene som bor i dem. Hvordan løste de det - hvem bidro med hva - for å vinne over det vanskelige? På Jobbhus på Gjøvik, Atico i Åsnes og Lepro på Østre Toten har veilederne god innsikt i hva som skal til. Og det er ofte ikke så mye. En liten investering som hindrer at en ungdom faller utenfor, gir en gevinst i form av et mye bedre liv for innbyggeren - og 16 millioner kroner for samfunnet, fortalte de i Åsnes.
Og enten vi snakker om det store utenforskapet i Innlandet eller andre utfordringer, så sitter kommunene og Statsforvalteren i samme båt. Vi lever i ei krevende tid, med ufred og grusomheter som når oss både gjennom nyhetene og gjennom de som flykter hit. I høst ble vi utsatt for ekstremværet Hans og opplevde den ødeleggende kraften i et klima i ulage. Men vi skal og kan likevel fortsette å utvikle gode samfunn. Men siden utfordringene nå er så sammensatte, må vi i det offentlige være mer samspilte. Og en hovedoppgave er å være de første til å se og få frem ressursene som bor i innbyggerne.
På Vågåheimen møtte jeg Susanne fra Ukraina. Hun kom hit i fjor, og nå var hun opptatt med å gjøre det rent og trivelig rundt de gamle. På to år er 5310 flyktninger bosatt i fylket vårt, fra Ukraina og andre land. Slik verden ser ut nå, vil det bli flere. Heldigvis har de ressurser i bagasjen. Kanskje er de den brikken som mangler i idrettslaget, på frivilligsentralen eller arbeidsplassen din? Og en innvandrer som trenger å øve på norsken sin for å få jobb, kan være den som en enslig trenger for å ha noen å snakke med. Ulike grupper kan ha sine hjelpebehov – og samtidig kan de sitte med løsningen for noen andre.
Og overalt, i byene, i store flatbygder og i små grender oppunder fjellene, ser vi et samfunns-lim som bare blir mer og mer viktig fremover; frivillighet er både et mål og et middel for å løse oppgaver. I Garasjin i Sør-Aurdal, i svarte og oransje røffe lokaler, krydde det av ungdom og frivillige voksne da vi var der en mandagskveld i november. Rundt gamle traktorer og biler fant de alle et fellesskap med plass til akkurat dem – det var ikke bare maskinene som ble tatt godt vare på og kanskje fikk fiksa ei skramme i det klubblokalet.
Fremover vil det å engasjere seg i slik innsats bli helt avgjørende for at vi skal ha et godt samfunn å leve i. Det offentlige kan ikke dekke alle behov når det blir flere eldre og samtidig færre til å løse oppgavene. De siste årene har vi som innbyggere og brukere fått økte rettigheter, og det offentlige har i stor grad «båret oss» gjennom livet. Nå må vi innstille oss på å bruke mer av tida og kreftene våre på å ta et tak, vi som kan. Og det er kanskje ikke så dumt, siden stor frivillighet øker lykkefølelsen både hos den frivillige og i samfunnet ellers. I den finske skolen har jeg fått høre at elever skal si litt om seg selv som samfunnsborger når de og foreldrene møter læreren til samtale. Kanskje må vi få inn enda mer av den tankegangen?
I små og store rådhus de siste ukene har jeg hørt ordførere snakke varmt om samskaping. Det betyr at innbyggere og kommune går i dialog rundt behov som finnes, og ser om de sitter med hver sin del av en løsning. Noen har ideer, slik som studentene som foreslo å bygge en bybadstue i strandkanten ved Gjøvik, andre har materialer, slik som næringslivet, og andre igjen, de frivillige organisasjonene, har timer å bruke på å holde badstua åpen.
Den 3. januar fortsetter kommunerunden, og vi er klare til å lytte etter løsninger og se hvor vi kan bistå og ta initiativ for Innlandet. Og de dyktige folka vi møter, går ikke bare inn i minneboka på Facebook. Dere som dyrker frem ressurser i lokalsamfunnene, og dere som får dem til å virke sammen: de historiene bringer vi hos Statsforvalteren videre og deler, med andre kommuner, med nasjonale myndigheter og politikere, næringsliv og utdanningsmiljøer. Gjennom krisene de siste årene har vi samarbeidet tettere, forstått hverandres oppdrag bedre og løst mye. Med godt samspill skal vi klare utfordringene fremover også. Og for oss alle, både i Innlandet og utlandet, håper jeg at 2024 blir et fredeligere år.