Fire utvalgte naturtyper fikk nye handlingsplaner i sommer

Kystlynghei på Lurekalven, Vestland. Foto: Liv Guri Velle

Naturtypene kystlynghei, slåttemark, slåttemyr og åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone har fått nye handlingsplaner som inneholder konkrete tiltak for langsiktig ivaretakelse, skjøtsel og restaurering av naturtypene.

Dette innhaldet er meir enn eitt år gammalt. Informasjonen kan derfor vere utdatert.

Publisert 23.08.2023

I midten av juli publiserte Miljødirektoratet nye handlingsplaner for fire trua og utvalgte naturtyper. Handlingsplanen for åpen grunnlendt kalkmark er helt ny, mens handlingsplanene for de tre andre naturtypene er revidert. Det betyr at halvparten av Norges åtte utvalgte naturtyper har oppdaterte handlingsplaner som skal vare i perioden 2023-2037. Handlingsplanene bygger på erfaringer fra forrige planperiode, med skjøtsel som slått og lyngbrenning som hovedtiltak.

Utvalgte naturtyper

Naturtyper som er spesielt viktige å ta vare på, kan få status som utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. Når en naturtype er utvalgt, står det i loven at man skal ta særskilt hensyn til den. 

I dag er åtte naturtyper vedtatt som utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven: slåttemark, slåttemyr, hule eiker, kalklindeskog, kalksjøer, kystlynghei, åpen grunnlendt kalkmark og olivinskog.

For at en naturtype skal bli utvalgt, må den oppfylle minst et av disse kriteriene:

  • Den har en utvikling eller tilstand som gjør at naturtypen er truet.
  • Den er viktig for én eller flere prioriterte arter.
  • Den har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge.
  • Den har internasjonale forpliktelser knyttet til seg.

Alle utvalgte naturtyper skal ha en egen handlingsplan. Handlingsplanene sier hvilke tiltak man skal prioritere for å ta vare på de enkelte naturtypene. Miljødirektoratet sørger for at det blir laget handlingsplaner for de utvalgte naturtypene, og samordner de regionale statlige myndighetene som skal følge dem opp.

En handlingsplan er et dokument som konkretiserer hvilke handlinger som må til for å nå et mål. Bakgrunnen for de valgte handlingene ligger som regel i forarbeidene og omtales ikke i selve handlingsplanen.

Handlingsplanen identifiserer hva som skal gjøres (tiltak), hvem som gjør hva, og hvordan arbeid og tiltak organiseres og finansieres, og hvilke juridiske, økonomiske og administrative virkemidler som er aktuelle å bruke.

Handlingsplanene skal fungere som overordna verktøy for forvaltning på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Brukere av planen er hovedsakelig de som forvalter virkemidlene (forvaltningsmyndigheter på ulike nivå). Den er også relevant for de som utfører tiltakene, og for andre aktører som forvaltningen samarbeider med i oppfølgingen.

Nytt for alle handlingsplanene er at de tydeligere påpeker hvordan bevaring av den aktuelle naturtypen, bidrar til å ta vare på de trua artene og artsmangfoldet, som er avhengige av de.

Har du ikke hørt om disse naturtypene før? Les mer om de her: 

Kystlynghei er en kulturbetinget naturtype som har eksistert langs store deler av norgeskysten i flere tusen år. Kystlynghei defineres som en seminaturlig, åpen og heipreget naturtype i et oseanisk klima, dominert av dvergbusker med røsslyng som en viktig art, formet gjennom rydding av kratt og skog, og betinget av langvarig hevd med beite, lyngsviing/brenning, lyngslått eller en kombinasjon av disse.

Kystlynghei er en sterkt trua naturtype. De viktigste trusselfaktorene for kystlyngheia er gjengroing på grunn av opphørt hevd, tilplanting og spredning av skog, nedbygging, oppdyrking og gjødsling.

Kystlynghei er avhengig av menneskelig påvirkning gjennom rydding av busker og kratt, lyngsviing, beiting og historisk sett lyngslått. Slik positiv menneskelig påvirkning omtales også som skjøtsel og å opprettholde god hevd.

I dag holdes lyngheiene i hevd gjennom tilpasset skjøtsel i regi av bønder og grunneiere, og der flere mottar tilskudd fra jordbruks- og miljøforvaltninga. I tillegg skjøttes kystlynghei i flere verneområder ved hjelp av innsats fra Statens naturoppsyn, grunneiere/drivere og andre.

For mer informasjon om kystlynghei, se:

Miljøstatus – Kystlynghei

Kystlyngheiene i Norge - kunnskapsstatus og beskrivelse av 23 referanseområder

Lyngsviing - brosjyre

Beiting i kystlynghei - brosjyre

Slåttemark er semi-naturlig eng med gras- og urterik vegetasjon som er betinga av tradisjonell slått, og som fortsatt bærer preg av dette. De er ofte overflaterydda, men ikke oppdyrka og tilsådd i seinere tid, og ikke gjødsla med kunstgjødsel. De blir slått seint i sesongen, og beiting er ofte en del av skjøtselen. Det har vært vanlig at engene blir beita på høsten etter slåtten og til ei viss utstrekning også om våren.

Slåttemarkene regnes som en av Norges mest artsrike habitater og er leveområder for svært mange arter fra en rekke artsgrupper. Naturtypen kan være åpen eller ha spredt tresetting. I lauveng slås enga og spredte lauvtrær høstes gjennom styving. Slåttemark forekommer både på innmark og utmark.

Slåttemarkene har vært sentrale i den norske tradisjonelle jordbruksdrifta fra jernalderen og fram til 1900-tallet. Ifølge kulturminneloven § 2 kan slåttemarker som kulturbetinga naturtype også betraktes som kulturminner og kulturmiljøer.

For mer omtale av naturtypen slåttemark i Norge, se kunnskapsgrunnlaget utarbeidet for naturtypen (Svalheim 2022) og Miljøstatus.

Slåttemark som holdes i god tilstand og hevd gjennom tradisjonell bruk og skjøtsel vil bidra til å nå nasjonale miljømål for trua natur i Norge. I tillegg til å bevare en trua naturtype med artsmangfold, bidrar slåttemarker i god tilstand med økosystemtjenester til nytte for samfunnet.

Med slåttemyr menes myr med vegetasjon som er preget av langvarig høsting med slått. Der slåtten har opphørt, regnes arealet fortsatt som slåttemyr så lenge myra er preget av de økologiske prosessene som skyldes tidligere slått.

Slåttemyrene er ofte overflaterydda, men ikke oppdyrka og tilsådd i seinere tid, og ikke gjødsla med kunstgjødsel. De har jevn overflate uten, eller med svake strukturer.

Slåttemyrene er ofte svært artsrike og er viktige leveområder for mange arter innenfor en rekke artsgrupper. De er særlig viktige for mange moser, karplanter og insekter, men er også viktige leveområder bl.a. for fugler og amfibier.

Slåttemyr er en sterkt trua naturtype ifølge Norsk rødliste for naturtyper 2018. De viktigste trusselfaktorene for slåttemyr er gjengroing på grunn av opphørt hevd, sammen med grøfting, nedbygging, tilplanting og oppdyrking.

Slåttemyr er avhengig av menneskelig påvirkning fra gjentatt slått og høsting over tid. Slik positiv menneskelig påvirkning omtales også som skjøtsel og å opprettholde god hevd. I dag skjer dette i liten grad, men slik høsting opprettholdes i noen områder gjennom tilpassa jordbruksdrift på gårdsbruk og skjøtsel, av bl.a. grunneiere og organisasjoner som mottar tilskudd til dette fra landbruks- og miljøforvaltninga. Innenfor verneområder skjøtter grunneiere, brukere/drivere og Statens naturoppsyn noen slåttemyrer på lignende måte.

Slåttemyrene har vært sentrale i den norske tradisjonelle jordbruksdrifta fra jernalderen og fram til 1900-tallet. Ifølge kulturminneloven § 2 kan slåttemyrer som kulturbetinga naturtype også betraktes som kulturminner og kulturmiljøer.

For mer informasjon om naturtypen, kan man besøke Miljøstatus eller se i rapporten Slåttemyr i Norge (Lyngstad et al. 2016).

Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er jorddekt åpen naturmark på svært kalkrike bergarter under skoggrensa, og som forekommer i boreonemoral sone.

Kalkrike bergarter er oftest dolomitt eller marmor, men også fyllitt, kalkstein, og skifer av kalk, alun og grønnstein. Videre, blir bergartens kalktilgjengelighet også påvirket av den kjemiske sammensetningen, f.eks. konglomerat, og forvitringsgrad på stedet.

Med boreonemoral sone menes den bioklimatiske sonen slik den er angitt i NiN-systemet (1), som er overgangen mellom den nemorale lauvskogsregionen og den boreale barskogsregionen. I resten av handlingsplanen vil begrepet 'åpen grunnlendt kalkmark', såfremt ikke annet er angitt, brukes om forekomster i boreonemoral sone.

Åpen grunnlendt kalkmark er et viktig leveområde for et stort artsmangfold og trua arter i Norge. Mange av disse er habitatspesialister som krever mye lys, varme og kalkrik berggrunn. Disse inkluderer en sjettedel av Norges karplanter og over 100 rødlistede arter; blant annet den prioriterte arten dragehode som har egne lovhjemler, og andre karakteristiske trua arter som aksveronika, kalklaver (kalkskiferlav, krittkalklav, gråtungelav) og et mangfold av sjeldne sopper og insekt hvor det skjer flere nyoppdagelser av arter for Norge og Norden.

Se her for mer informasjon:

Norsk Institutt for Naturforskning (NINA)

Åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjordområdet (Miljødirektoratet)

Åpen grunnlendt kalkmark på Malmøya.|Foto: Siri Lie Olsen/NINA © CC BY 4.0

Åpen grunnlendt kalkmark på Malmøya.|Foto: Siri Lie Olsen/NINA © CC BY 4.0

Bevaring av trua natur

Det viktigste vi kan gjøre for å ta vare på naturmangfoldet, er å unngå inngrep i naturen. Kommunene har en helt avgjørende rolle, siden de forvalter 83 % av landets arealer. I tillegg jobber Miljødirektoratet, Statsforvalterne og andre offentlige myndigheter for å ta vare på de aller mest trua artene og naturtypene i Norge.

Generaldirektør i Miljødirektoratet, Ellen Hambro, sier at å prioritere natur i større sammenhengende områder vil redusere fragmentering og gjøre livet lettere for pollinerende insekt og andre trua arter, og er i tråd med nasjonale og internasjonale målsettinger. I tillegg må vi restaurere flere av områdene som er redusert eller ødelagt, for at naturtypene skal kunne bevares på lang sikt. 

Norge har undertegnet en rekke internasjonale avtaler og konvensjoner som forplikter oss til å ta vare på naturmangfold og tilrettelegge miljøinformasjon. Miljødirektoratets arbeid for å ta vare på truet natur, er en del av Norges oppfølging av disse avtalene og konvensjonene. Gjennom Naturavtalen (2022) forplikter vi oss til å stanse tapet av trua arter. Sørger vi for å ta vare på disse naturtypene, betyr det at leveområdene for mange trua arter blir bevart – og dette er den viktigste forutsetningen for å ta vare på artsmangfoldet.

I slåtteenga på Søre Åker på Geilo blomstrer blyttsveve Pilosella blyttiana (NT) sammen med en rekke andre arter. Foto: Ellen Svalheim

I slåtteenga på Søre Åker på Geilo blomstrer blyttsveve Pilosella blyttiana (NT) sammen med en rekke andre arter. | Foto: Ellen Svalheim

 

Slåttemyr i Tågdalen, Surnadal.|Foto: Else Marte Vold, Miljødirektoratet

Fann du det du leitte etter?

Ta gjerne kontakt med oss via sikker melding dersom du ønskjer at vi skal svare deg.