Kommunen og statsforvalteren

Kronikk av Frank Jenssen, statsforvalter i Trøndelag

Er ikke dette noe alle støtter? tenker du. De fleste gjør nok det, og i tillegg er alt sammen vedtatt som nasjonal politikk i Norge!

Så da skulle vel alt være greit? Nja, ikke helt. For selv om både du og jeg og kommunen og landets folkevalgte – lovgiverne – er enige i prinsippet om å ta vare på sjeldne plantearter, så er det ikke alltid like lett å få til i praksis. Samfunnet trenger areal for å forsyne oss med det vi trenger, eller ønsker oss: Boliger, skoler, veier, strømproduksjon, hytter og fotballbaner. You name it. Det beste er når vi kan gjenbruke areal som allerede er bebygd, men det er ikke alltid like lett, eller mulig.

Og det er da – når naturverdier, strandsone eller friområder i nabolaget står på den ene siden, og ønsket om å bygge nye hus, hytter, veier eller bedrifter på den andre siden – at det kan bli kinkig. Det trenger imidlertid ikke å bli det! Trønderske kommuner er nemlig jevnt over gode på å planlegge (og ja, det trengs planer – planløshet er ikke noe å hige etter). Noen ganger er det ganske absolutte krav som gjelder, men ofte har kommunen et stort handlingsrom og mulighet for å vekte den ene samfunnsinteressen opp mot den andre. Gode planer blir til når alle blir involvert, sånn at politikerne kan veie argumentene og interessene opp mot hverandre før det gjøres vedtak.

Hva som skal bygges hvor, hvor tett og hvor høyt skal det være – slike debatter skaper ofte lokalt engasjement hos både innbyggere flest og kommunestyrets medlemmer.

Samtidig har statsforvalteren i oppdrag å se til at det Storting og regjering har vedtatt som nasjonal politikk, faktisk blir fulgt opp lokalt. Dette gjør vi gjennom vår rolle som klageinstans og tilsynsmyndighet, samt at vi driver utstrakt veiledningsvirksomhet innen samfunnsområder som skole, barnevern og helse.

I tillegg skal vi se til at naturmangfold, dyrkamark, samfunnssikkerhet, støy og andre viktige tema ivaretas. Hvis vi mener at viktige regionale eller nasjonale interesser blir tilsidesatt, har våre oppdragsgivere sagt at vi skal vurdere om det er nødvendig å gripe inn med det som kalles innsigelse. En innsigelse trenger ikke bety at kommune og stat ikke blir enig – vi løser det aller, aller meste gjennom god dialog. Samtidig: Ikke alle saker er opplagte. Det finnes grensetilfeller og gråsoner hvor det kan være uenighet om hvilke – eller hvem sine – interesser som skal veie tyngst. Men av 600 saker i Trøndelag i fjor var det kun 2 saker som ikke ble løst lokalt, og som derfor ble oversendt til departementet for endelig avgjørelse.

Natur, jordvern, støy, allmenhetens tilgang til friluftsområder – alt er eksempler på nasjonal politikk som både statsforvalteren og kommunene skal passe på. Av og til ser vi ulikt på hvordan vi best sikrer de interessene vi står sammen om å mene er viktige. Uenighet som ikke finner sin løsning gjennom god dialog, hører likevel til sjeldenheten.

Mye kan fremstå som komplisert i forholdet mellom stat og kommune, og vi stiller gjerne opp i kommunestyret eller planutvalget og forklarer og svarer på spørsmål!