Nye skogvernområder til glede for naturmangfold og folk

Av: Seniorrådgiver Hilde Ely-Aastrup, Statsforvalteren i Trøndelag

Alle de tre områdene har fått status som naturreservater siden 2017, og alle ligger vest for Skarnsundet i Inderøy kommune.

De tre skogområdene er vernet etter at grunneiere har tilbudt areal til såkalt frivillig vern, en ordning
der Allskog har bidratt som «mellommann», og der staten gir erstatning etter volum, takst og pris. I
tillegg er Statskog grunneier på noe areal. Alle de tre områdene viste seg å ha prioriterte verdier som
dekker ulike kriterier for vern.

Som besøkende kan vi begeistres over de store, gamle trærne og bli kjent med deres individuelle
særpreg. De største trærne har stått her flere hundre år og vil fortsette å stå her i mange år
framover. Vi kan glede oss over kontinuiteten i skogen og den langsomme endringen fra år til år.
Gamle trær lever ikke evig, og hvert år blåser gjerne vinterstormer noen overende. Sollyset slipper da
helt ned til bakken og gjør det mulig for nye trær å vokse opp. De gamle stammene ligger der fortsatt
og blir overgrodd av forskjellige typer moser mens sopp inntar veden sammen med forskjellige arter
insekter. Ja, flere tusen ulike arter, såkalte nedbrytere, inntar de døde trærne, som blir deres
levested i flere tiår framover. Faktisk lever en tredjedel av artene i skogen i dødt trevirke – i døde
trestammer, grener og røtter.

Spor etter menneskers bruk av skogen

Det området som flest kjenner, er sannsynligvis Kammen og Kalddalen, kanskje helst gjennom spreke
dagsturer. Ned gjennom en frodig, bratt skråning over nesten 200 høydemeter slynger en
imponerende vei seg nedover til fjorden. Den er bygd opp gjennom flere generasjoners tålmodighet,
dyktighet og slit. Veien ble brukt som en kjerrevei for de som bodde på gården Kammen ovenfor
dagens grense til naturreservatet. Det var tidligere en taubane i lia som ble brukt til å frakte varer
opp og ned til gården. Vaierne fra Kambukta og opp lia ligger der fortsatt, en siste rest av taubanen.

Det ligger et tjern øverst i naturreservatet. Dette startet som en dam som ble demmet opp rundt
1965 og ble lagd av flere årsaker. Mye vann strømmet tidligere gjennom marka ved gården. Vannet
ble nå ledet til dammen og kunne nyttes til husdyr og planter. Dammen skulle også være en berikelse
for naturen i området, og det ble satt ut vannliljer. I dag er dette et stabilt tjern som er med på å
gjøre området mer variert og artsrikt.

Man kan også legge dagsturen til Skavdalen, som nederst starter nesten nede ved Skarnsundet og
strekker seg opp til 375 m.o.h. Det kan være litt vanskelig å se hvor man starter turen om man
parkerer bilen ved fylkesveien. Men litt opp i lia kommer man til en gammel tømmervei som i dag
kan brukes som sti, selv om den er nokså gjengrodd. Lenger opp i verneområdet er det stier som
fortsetter etter at det er slutt på tømmerveien. Det går dessuten en gammel, til dels fint oppbygd
ferdavei i bratt terreng helt i nordvest langs Bergseterbekken. Flere store trær har veltet over denne
veien som gjør at den oppleves litt krevende å gå. Starter man turen sør for Skavdalen, går det sti
opp til toppen av Storheia som ligger på grensen til naturreservatet.

I alle de tre naturreservatene finner vi spor av tidligere tiders hogst og utnytting av skogen. Trær har
til alle tider vært en fornybar ressurs som har gitt materialer til hus, ved til varme og økonomisk
utbytte for gården. Hogststubber ser vi fortsatt, selv om de fleste av dem er 50 år eller eldre.

Skogen – hjem for mange arter

I Kammen og Kalddalen finner vi mest gran, gammel skog og naturskog i naturlig utvikling. Naturskog
betyr at den har naturlig opprinnelse og ikke er plantet, men den kan være noe preget av tidligere
hogst. I tillegg til gran finnes det furu, einer, hengebjørk, osp, selje, hegg, rogn, hassel og litt alm. Her
er det også rik og variert karplantevegetasjon med blåveis, trollbær, gulflatbelg, m.fl. Noe
kalkfuruskog finner vi i den østlige delen. Øvre trealder for gran i området er ca. 160 år og for furu ca.
300 år.

Kjerneområdene har skogtyper som er særlig rike på arter. Dette gjelder delområdene Kamneset
(nordøst), Kambukta (nord) og Kalddalen (sørvest), og Sanden-Kammen med gammel granskog og
Kamneset med rik berglendt mark. Vi kan finne noen rødlistede arter i disse områdene. Treslaget alm
står på denne lista som sårbar sammen med lavartene granbendellav og trådragg. Hengelaven
gubbeskjegg, svartsonekjuke og grangråkjuke og mosearten grønnsko står som nær truet i denne
lista.

Skavdalen har høye naturverdier spesielt knyttet til gammel granskog på rik berggrunn i lavlandet.
Spesielle kvaliteter er knyttet til kalkgranskog og bekkekløft, og her er elementer av boreal regnskog i
de trange bekkedalene med stabilt fuktig lokalklima. Noen steder i Skavdalen ligger det dessuten en
del død ved.

Særlig i de høyereliggende områdene i Skavdalen er det svært gamle og grove trær. Området har
generelt høy andel av verdifulle kjerneområder med rikt og variert artsmangfold av både karplanter,
lav og sopp. Her er arter som trives i skog med rik bakkevegetasjon, både høye, frodige høgstauder
og bregner som taggbregne, og mindre høye som blåveis og dvergjamne. Enkelte spesielle arter
vokser typisk ved vannkilder i området. Lavfloraen er artsrik blant annet med lungenever og trådragg
på grankvister, noe som er typisk for boreal regnskog. Gjennom arbeidet med registreringer i forkant
av vernet fant kartleggerne en rekke rødlistede arter i Skavdalen, som f.eks. huldrelav, soppen
ferskenstorpigg og mosen grønnsko.

Røsheia er et høyereliggende område på grensen til Verran, med mye tydelig naturskog og svært
gammel furuskog. Det er ikke funnet rødlistede naturtyper i området, men gammel kystfurunaturskog, også kalt «urskognær» furuskog, finner vi her. Denne naturtypen er sjelden, og Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på den. Områdene med høyest biologisk kvalitet er
furudominerte områder på skrinn grunn med åpen og saktevoksende skog. Kjerneområdene består
av gammel furu- eller granskog.

I tillegg til furu og gran vokser boreale (nordlige) løvtrær som osp, bjørk, rogn og selje spredt i
området. Av karplanter er blant annet orkideen knerot funnet her. Det er registrert to sårbare arter
og sju nær truede arter i naturreservatet. Artene er fordelt på makrolav, skorpelav, jordboende sopp
og vedboende sopp. I tillegg til disse artene vokser lavartene lungenever og skrubbenever på løvtrær.

I Røsheia er det innplantet en del vrifuru (Pinus contorta). Det ble mange steder plantet en del vrifuru
på 60-tallet, men stort sett har dette treslaget gitt dårlig næringsmessig resultat. Dette er et
fremmed treslag fra Nord-Amerika med høg økologisk risiko for naturmangfoldet i Norge, ifølge
Artsdatabanken.

Hvorfor er områdene vernet?

De tre naturreservatene – Kammen og Kaldalen, Skavdalen og Røsheia – har hver sine
verneforskrifter som ligger på lovdata.no. Alle forskriftene starter med formålet. En ordlyd som går
igjen, er at hensikten er å bevare gammel og lite påvirket skog. Videre nevnes noen naturtyper som
er spesielle for hvert av områdene.

Felles for alle de tre naturreservatene er at formålet også omfatter bevaring av det samiske
naturgrunnlaget. Reindrift skal kunne foregå som tidligere, og tradisjonelt har samisk bruk av naturen
satt svært lite spor etter seg.

Ifølge verneformålene er det dessuten en målsetting å beholde verneverdiene i mest mulig urørt
tilstand, og eventuelt videreutvikle dem. Vi vet f.eks. at død ved er helt nødvendig for overlevelsen av
mange rødlistede sopparter. I produktiv skog er det forståelig nok lite død ved, men andelen død ved
vil øke i skog som vernes. Granskogen forlater «tenåra» og starter «voksenlivet» når den er 70 – 90
år, og voksenlivet kan ennå fortsette i et par hundre år. Og da endrer artsmangfoldet seg vesentlig,
både på de levende og i de døde trærne. Det er f.eks. flere arter som kun lever på trær eldre enn 150
– 200 år, bl.a. såkalte skorpelav.

I dag har vi tekniske muligheter til å endre naturen mer enn noen gang før. Naturreservater med skog
i formålet er ment å være områder der skogen med tilhørende arter skal bli tatt vare på for
fremtiden, der hensynet til det hjemmehørende biologiske mangfoldet har førsteprioritet.
Et førsteinntrykk av en verneforskrift er at det meste er forbudt. Leser man videre, ser man at det
listes opp en rekke unntak. I disse tre naturreservatene er det for eksempel ingen forbud mot ferdsel
og tradisjonelt friluftsliv. Her kan vi ferdes fritt, men vi skal vise respekt for alle artene som lever her.
Som besøkende kan vi her kjenne på vår tilhørighet til naturen og dessuten få en aning av tidligere
tiders menneskelige slit for tilværelsen. Og i særlig verdifulle skoger som naturreservatene Kammen
og Kalddalen, Skavdalen og Røsheia ønsker vi å sette færrest mulig nye, varige spor etter oss. Vi
ønsker at etterkommerne våre skal arve det naturmangfoldet vi har i skogene våre i dag og gjerne i
en enda bedre tilstand i fremtiden.